Skoleklar? Neiikkeidetheletatt!

Det er stort sett det spørsmålet det går i, når vi treffer folk. Uansett hvilke folk, nesten. Alle lurer visst på det samme, alle er henvendt til glisende seksåring med to løse tenner (en etter en aldri så liten sykkelulykke...) og glitrende øyne:"E du klar for å bjynna på skulen?" hvorpå snuppe nikker eller drister fram et JA, og folka kan konstatere at vi hverken har ransel eller pennal klar, men at snuppå vet nøyaktig hvordan det skal se ut.

Skoleklar, ja. Soleklar skoleklar. Ja.

Nei. Nei, nei, nei. For spør du mammaen, som nå for tredje og siste gang er i denne rikke-på-tenner-og-ønske-seg-ransel-fasen, er ikke klar. Ikke overhode klar. Det burde vært et sanatorium for sånne som meg oss, sånne som ikke synes det er stas i det hele tatt at barnehageperioden, denne fantastiske male-og-tegne-og-leke-og-synge-og-være-små-fasen er over. Som synes at snuppå skal gi inn igjen porten med musefletter og bleierumpe slik hun gjorde da hun nettopp hadde lært sitt første ord bortsett fra mamma og pappa, nemlig GO (sko.....) og drasset rundt på Drømmehagenfigurene og... Sukk.

Stopp tida litt. Nå. Jeg vil av. Snart er det klining på klassefester og kirkegulv vi følger henne nedover.

Skoleklar? Ikke i det hele tatt.

Og om ikke jeg er lærer? På skole? På samme skole som snuppå skal på? Altså selveste god-skolen? Joda. Gjør meg ikke det grann klarere på noen måte.

E du klar te å bjynna på skulen?

Ett stykk klart barn. Sukk.