Den grønne bøtta

Det ligger en grønn bøtte ute i skolegården. En grønn bøtte, den eneste gjenglemte tingen i skolegården, om man ser bort fra en enslig vott og restene av et sjokoladekakestykke. Den kaster lange skygger, den grønne bøtta, og i skyggene danser erindringen om leken som ble avbrutt av en hissig skoleklokke, og all sanden bøtta har vært full av, sand som har bygget slott og fabrikker og store hull og demninger, sand som i dag er hardfrosset og umulig å grave i.

Den grønne bøtta ligger der og håper, bare håper, at det skal bli vår og varmere dager, at nakne barnefingre skal gripe den igjen, at den skal fylles med sand og bygge mesterverk nok en gang! At noen skal se nytten og gleden av nettopp den grønne bøtta. Bøtta.



Vinden rusker såvidt i den, det er nesten som en dans, en ujevn bevegelse og bøtta lager små skramlelyder som irriterer litt, men ikke nok til at noen tar seg bryet med å hente den, løfte den opp, rydde den ned i boksen med de andre bøttene og spadene og lastebilene og rivene, eller sette den trygt inntil veggen, eller fylle den med sand. Den blir bare liggende der. Forlatt.


Ute i skolegården ligger det en forlatt, grønn bøtte som venter på bedre tider. Inne på skolen sitter kanskje en annen forlatt bøtte og venter på å fylles igjen.