Når det ikke betyr noe og så betyr det liksom noe likevel

En skulle ikke tro at det kunne bety noe, ikke nå, liksom, ikke i skyggen av Alt Det Andre, da skal liksom ikke noe annet bety noe og egentlig betyr det ikke noe, men så betyr det noe likevel. I hvertfall litt. Og iblant litt mye. Og iblant blir alle disse delene som betyr bare bittelitt samlet til svære bilder som betyr kjempemye. Og kanskje er det nettopp derfor de betyr noe, siden de kommer i skyggen av Det, kanskje det er nettopp derfor jeg får kjenne på betydningen av disse bitte små tingene, ubetydelighetene, som nå, akkurat nå, betyr så uendelig mye alt.

Gresset, foreksempel. Som er så veldig grønt og som beveger seg sånn sakte og svaiende utenfor vinduet. Gresset aner ikke at det snart skal klippes, det bare står der og svaier og danser til solen og er tilsynelatende veldig fornøyd med det. i dag er gresset sånn kjempesynlig og vakkert og så grønt at det nesten, men bare nesten, er ubehagelig å se på det. Eller løvetannbuketten minsten plukket, som forårsaket tusen millioner brune sirkler på den nyeste t-skjorta, og som forårsaker tusen millioner nys fra storebror. Nydelig, vakker, strålende og modig, den fineste blomsten i verden, tror jeg. I hvertfall akkurat nå. Akkurat her. I skyggen.

Eller smilet, det for andre helt ubetydelige smilet, fra en god venn, en venn som vet at på innsiden er det kniver som stikker selv om utsiden smiler. Eller klemmen, klemmen fra en venn, en venn som ikke sier noe annet enn alle de ordene som lyser ut fra øynene. Eller kaffekoppen og samtalen om helt andre ting, om tull og vas og framtid og fortid og minner og snart sommerferie. Komplimentet. Å bli sett. Druer, druer på bordet, de smaker fantastisk, løfterikt, sommer, syden, nesten litt syndig godt, så jeg tar en til og en til. Det å le med noen, det at noen spør hvordan jeg har det, og faktisk venter på et svar, eller at de godtar at tårene står i øynene uten at det er en særlig grunn til det, at de fortsatt spør selv om de vet at du kanskje bevrer med lippa og helt glemmer å spørre om hvordan de har det fordi en er så opptatt med å svelge klumpen i halsen. At himmelen er blå. At det fødes kattunger. At det finnes aprikos-twister og banan-twister.

Klem til verden, og til dere alle. Ikke minst siden det finnes farger i skyggen også!