søndag 24. juni 2012

Om å være ni år og litt om å elske en som heter Pål

Jepp. Autentisk.
Jeg er ni år gammel og sommeren er evig lang, gresset er skinnende grønt og huden er brun og lukter sol og sommer og smaker salt, det er is til frokost og rabarbra dyppet i sukker til lunsj, det er sol og evig sommer og jeg har akkurat vært på Samvirkelaget og kjøpt meg min aller første kassett. Carola. Terrassen er en scene, humler, bier og veps mine tilskuere og jeg opptrer igjen og igjen med et halsbrekkende sceneshow og en svensk tekst sånn litt etter hukommelsen. Min beste venninne er ikledd en blå amerikakjole mens jeg har den grønne eplekjolen og hoppetauet er mikrofoner og vi synger og synger og danser helt til vi skal springe i vannsprederen. Da hopper og danser og hyler vi kjempehøyt og irriterer ingen for det er bare sånn vi liksom gjør.

Vi sover i telt og hvisker uskyldige hemmeligheter og jeg elsker en som heter Pål og myggstikkene på armen klør og vi teller dem mens vi spiser de siste polkagrisene, før vi sovner og sover til vi vekkes av fuglekvitter og mammafrokost.

Sommeren varer evig, og den eneste trusselen er gutten tvers over veien som kaster råtne epler på oss og som er sånn akkurat passe spennende skummel, eller at noen skal skjønne at jeg elsker Pål, og kanskje si det til nettopp Pål, men også det er bare sånn litt skummelt, for egentlig er det helt greit at han vet det. Det verste er at han skal flytte snart, en gang, vet ikke når, men jeg elsker han uansett og tenker at det ikke gjør noe om han er der eller ikke, og snart er jo lenge til uansett. På trærne vokser moreller og epler, det er rips i hagen og en vi kjenner har plommer, og jeg har ikke sko på meg en eneste gang, bortsett fra når vi sykler, da har vi tresko og sliper dem kjapt ned når vi skrenser med tærne. Det er en hel evighet til vi må fram med sko og gensere og bukser og skolesekk, og jeg vet ikke om en fornuftig ting jeg må gjøre hele sommeren annet enn å synge Främling veldig høyt mange ganger og sykle rundt sammen med Pål og gå i amerikakjoler med bestevenninnen min.

Jeg var ni år. Sommeren var evig.

I dag nynnet jeg Främling på vaskerommet, hvor jeg fant fram litt tykke sokker og en god genser. Sommeren varer ikke evig, Pål er facebookvenn og vi har vel ikke syklet sammen på nesten 30 år!

På den annen side... Datteren min har et hoppetau, terrassen kan godt være scene og jeg har rabarbra i hagen. Teksten sitter som spikret, og ute er det naturlig vindmaskin, og det eneste som hindrer meg er at litt satte trebarnsmødre ikke gjør sånn.

Hvorfor ikke?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar