Vannskrekk

Jeg er åtte år. Åtte år, det er sommer og fluene surrer og huden lukter sånn varmt og svett og solkrem, og jeg skal bade. Bade. Jeg er redd for å bade, men leker og vaser rundt og koser meg, helt til noen roper at jeg må skynde meg å dukke og bli ferdig vi skal snart hjem du må svømme litt kom igjen, Liv, ikke vær pysete. Jeg ser på vannet, på alle som svømmer rundt og ler og smiler til meg og innser at det ikke er farlig, jeg tråkker hardt på den velutviklede vannskrekken og legger på svøm. Ut, ut mot de andre, mot dypet, mot den forlokkende gleden og vissheten de andre skal få om at jeg ikke er pysete. Plutselig snus sjøen opp ned, det er kaldt og vått på alle kanter, det blir så mørkt, jeg aner ikke hvor jeg er, hvordan jeg skal få luft, jeg finner ikke opp og ikke ned og greier ikke åpne øynene eller finne fast grunn for føttene, jeg puster inn vann, sjøvann, panikken tar meg og jeg føler det går mange timer og Redselen maler bilder av hender som griper etter føttene mine, som vil dra meg ned, ned i dypet. Jeg løftes opp av andre hender. Pappas. Han står der, trygg, holder meg fast, klemmer meg helt til jeg slutter å skjelve, helt til panikken slipper, helt til jeg puster normalt og helt til jeg kan se igjen. Trygg.

Senere på kvelden er vi tilbake på samme sted. Samme bukt. Han og jeg. I badeklær, begge to, han holder meg i hånda, vi vasser ut til vi må svømme, forbi stedet hvor sjøen snudde seg, forbi stedet med hendene. Så nær at jeg kan rekke ut en hånd og han hjelper meg, men så langt borte at jeg må svømme selv. Sjøen holder seg der den skal. Den kvelden.

Jeg er nesten voksen. Nesten voksen, det er sommer og det lukter søtt og varmt og forelskelse og smugrøyking. Jeg har knapt spist på en uke og er surrete i hodet av sult og nikotinrus og forelskelse, og vi skal bade, og jeg vil ikke være pysete for de pysete jentene sitter på land og der er ikke Han, og det gjelder å være nær og han hopper rett uti, fra skrenten, og det er 2-3 meter ned og der er de, alle sammen, og jeg står på kanten. De venter ikke, de svømmer videre, og jeg blir redd, ikke svøm, jeg skal hoppe, jeg skal, og dypt der nede, under skrenten som blir til en klippe som blir til en fjellvegg som blir til et stup, glimter det i det svarte vannet og jeg kaster meg uti og vannet snur seg. Jeg finner ikke retningen. Ikke opp, ikke ned, jeg aner ikke, føttene finner ikke bakken, ingenting, jeg vet jeg må se, tvinger øynene opp, lys, der er lys, det må være opp, men usynlige hender holder meg tilbake og jeg hører hjertet dunke i hele kroppen og jeg vet hva jeg må, men kan ikke. Panikken lammer meg, redselen fyller cellene med is. Helt til. Hender, ordentlige hender drar meg opp. Får meg på land. Finner et håndkle, sitter tett tett og varmer, trøster uten ord. Hun vet hva det er å være redd, og hendene er sterke og varme og trygge og hun sitter der helt til styrken hennes har smittet over på meg og gjort meg varm, rolig og tørr.

Jeg hoppet aldri igjen, ikke der. Noen år senere derimot, i en stri høstelv, med elever og kollegaer som vitner og et tau jeg desperat klamrer meg til, et redningstau og mennesker som drar meg på land og elever som ler og tror det var morsomt og jeg ler jammen, jeg også, men jeg har sett hendene og sett at vannet snur seg og kjent at det eneste eneste som ikke trekker ned er tauet jeg tilfeldigvis når og den intense klamrerefleksen. De aner ikke at jeg har kjempet, og jeg ler og later som om, og bruker noen timer på å puste rolig, inn og ut og inn og kjenne at jeg lever.

Jeg er voksen. Mamma. Har vært de trygge hendene mange ganger selv. Løftet. Trøstet. Hjulpet. Lyttet. Blitt sint på deres vegne. Glad. Lei meg. Redd. Ser ned på en annen vannflate nå. Har vært nedi, flere ganger, og kjent panikken og redselen når vannet snur seg. Noen ganger har jeg bare såvidt vært nedi, da har jeg kommet meg i land selv. Andre ganger har jeg vært så dypt nede og hendene, de usynlige hendene, har holdt meg så hardt, at jeg har trengt hjelp til å komme ut av vannet.

Men jeg kommer stadig tilbake.

Jeg står på vannkanten nå, og vil så gjerne hoppe. Det er tusen gode grunner til å la være, og få gode grunner til å gjøre det. Men hopper jeg ikke nå, svømmer de kanskje bort, mulighetene, ideene, det jeg ønsker å være og ønsker å gjøre og ønsker å være en del av. På land sitter noen som kanskje kan redde meg. I sjøen er det noen som kan om de ser og om de hører, men i den høylydte leken og i de brusende bølgene er det ikke lett hverken å se, eller høre om jeg ikke roper høyt, og bare prøv å rope høyt under vann!

Jeg står der på kanten

puster ut

puster inn

og