Men jeg roper ikke. Det er lenge siden sist jeg gjorde det. Jeg har mistet ropet.
Hun hulker litt fortsatt. Resignert. Langt fra stille. "U-hu-hu-rettferdig!"
Endelig trøstbar. Litt. Men smertefull klar over at erfaringene denne dagen har gitt henne, ikke er de eneste erfaringene av denne typen hun kommer til å få. Hun skjønner det.
Og verre skal hun få det. Det kommer en dag hvor hun åpner avisene og forstår. Forhåpentligvis. Uheldigvis. Forstår at mennesker dør i sykehuskø, at penger brukes på dødelige og skadelige innretninger, og ikke på å redde de svakeste. Forstår at barn blir syke, at barn dør. At noen gjør noe stygt med andre, at noen mener at de har makt og myndighet og evne og mandat til å styre ett eller flere eller mange menneskers liv. Til å ødelegge liv. Til å ta liv. En dag hun forstår at maten vi har på bordet er mat vi burde delt med mange andre. At medisiner er forbeholdt en liten, rik del av verden. En dag hun forstår at det er like vondt for en mor å miste et barn samme hvilken verdensdel hun befinner seg i, og samme hvilken farge hun har fått. At penger og navn betyr at en kan snike i køen og snike i rettighetene. En dag hvor hun forbigås i en kø av jobbsøkere. Tråkkes på, dyttes over ende, trampes på med ord og blikk. Det kommer en dag hvor hun bedømmes etter utseende, hvor hun bedømmer seg selv etter utseende. Hvor klesdrakt, bakgrunn, nasjonalitet og miljø er viktigere enn hvem hun selv er. En dag hvor hennes tro, hennes meninger, hennes tanker og engasjement stilles spørsmålstegn ved, undergraves. Rives fra hverandre, hånes. En dag hun ikke får gjøre det hun er god på fordi hun har feil kjønn. En dag hun ser verdien alle mennesker har, og at mange behandles som om de ikke hadde denne verdien. Hvor veier bygges og sykehus legges ned. Forhåpentligvis. Uheldigvis.
Kanskje kommer det en dag hvor hun har en egen trøstesløse og hulkende femåring, og et intenst ønske om å beame seg selv i tid og rom.
Da håper jeg hun ikke har mistet den. Evnen. Evnen til å hyle så høyt at det røsker i sjela, evnen til å rope, gråte og hulke, til å si ifra på en så ubønnhørlig og intens måte at andre må lytte, må høre, må utføre, må handle... Evnen til å kjenne at noe er så URETTFERDIG at all verdens tøffetommyer i hviken som helst form, farge, kjønn eller alder simpelthen bare må vike, endre atferd og lytte!
Da, først da, vil jeg lene meg tilbake i gyngestolen, puste rolig ut og inn
famle
i strikkekorga
finne
fram
megafonen
og
rope ut
sammen med henne
og de andre
søstrene
brødrene
"URETTFERDIG"
Igjen treffer du meg midt i hjertet og sjelen et sted.
SvarSlettflott blogg, liker denne bloggen, men mye rat folk legger ut no offence
SvarSlettdu skulle hatt slik mal som her tilbudsvarer.blogspot.com
slik at det er enklere å bruke chrome nettleser