Om å redde verden. Sånn bittelitt.

Settingen: Jeg: Glødende kinn, intens prat, halvveis oppreist og bøyd over pulten. Nok en diskusjon, nok en samtale, flere tall, flere statistikker, flere drømmer. Læreren/medeleven/stakkaren: Sittende, avvæpnende mot maskingerværpratingen. Til slutt enig, sannsynligvis  kun slik at ordstrømmen skulle ta slutt. Joda. Verden skulle reddes, og samfunnsfagtimene ved Bryne vidaregåande skule var en god begynnelse!!!

Joda. Jeg trodde det, helt oppriktig. 17 år gamle Liv trodde virkelig at verden kunne reddes, og at jeg kunne utgjøre en forskjell. Klart vi kan forandre verden, vi må bare ville! Og gjett om jeg ville! Engasjert og klar, medlem av det som var mulig å være medlem av (bortsett fra det som var skummelt, lovstridig og det som rent åpenbart var kun en sjekkearena)(men tro du meg... Changemaker må være tidenes sjekkearena!!!). Øynene mine var så vidåpne for verdens urettferdighet, og jeg gråt over filmer og skjebner, gråt over sultkatastrofer og sorg, gråt over kvinners situasjon i verden, over vold, maktmisbruk og hat. Jeg ville ut, avsted og fram, jeg ville stå på barrikadene, jeg ville være med og redde verden!!!

Svoooosj. Fram i tid, til jeg har nådd den delen av livet hvor fortidsLiv var sikker på at daværende fremtidsLiv hadde reddet verden i mange år, til nå, hvor jeg liksom skulle være så voksen og klok og reflektert og satt, hvor jeg delte det jeg tjente og jobbet for å reise ut, avsted, bort til nød og katastrofer og noen andre å redde. Og hvor ungene mine eide minimalt med leker og brydde seg ingenting om merkeklær og statussymboler, men gladelig samlet flasker de pantet til inntekt for et godt formål! Hvor familien var en symbiose av hjelpere, og hvor vi faktisk utgjorde forskjeller. Svoooosj altså. Frem til nåtidsLiv. FortidsLiv gisper og gremmer, hun er sjokkert og skuffet, hun er misfornøyd og desillusjonert. Den kortklipte, hennafargete (jada..) luggen og 17-åringens brennende entusiasme, er erstattet med en praktisk mørkfarget sveis og en mildt sagt sedat livsstil. Jeg vil gjerne reise ut i verden, men ryggsekken og entusiasmen er erstattet med hotell og behovet for avslapning. Rent vann til alle har blitt til en kopp kaffe til, ja takk, og iblant skrur jeg av TV og nyheter for å skjerme meg selv for katastrofer og behovet for hjelp. Joda. Jeg gir penger til TV-aksjonen og kjøper fairtrade kaffe og panter flasker og TENKER at jeg burde kjøre mer kollektivt og blir kjempeprovosert når politikere uttaler seg om "de late og udugelige" i en nummerert del av verden som har fått et annet nummer enn der vi bor, og jeg beundrer dem grenseløst, de som faktisk gjør noe og utretter noe og får en liten del av verden til å bli bedre. Jo, jeg tror fortsatt at verden kan reddes. Jeg tror fortsatt at jeg kan gjøre en forskjell, selv om forskjellen nok ikke blir av en slik størrelse jeg så for meg for noen tiår (gulp) siden. Jeg tror fortsatt at om mange nok hadde villet, kunne vi gjort uendelig mye mer enn det som gjøres i dag.  Nei, jeg mener fortsatt ikke at vi i den marginale delen av verden som har overvekt som samfunnsfiende nr 1 utgjør en livsstil og en levestandard hele verden bør ha, jeg mener på ingen måte at jeg kan belære andre hva et godt og riktig liv er, men jeg gråter fortsatt over sultkatastrofer og intens urettferdighet, les for eksempel her eller her, eller google litt selv!

Så, hva skjedde?  Ikke er jeg spesielt desillusjonert, ikke er jeg spesielt hardfør eller kynisk, ikke har jeg så veldig nok med meg selv heller. Jeg bare....

Lot livet.

Gå.


Veldig fort.


Og.


Litt.


Sakte.

FortidsLiv sukker trist enda en gang, mens nåtidsLiv skjenker seg enda en kopp med (fairtrade)kaffe. Og setter seg altfor godt tilrette i stolen. Sender en tanke til fremtidsLiv, og utfordrer henne: Når den jeg var og den jeg er blir den jeg blir, da... DA skal jeg redde verden da. Litt, ihvertfall!

Fairtradesjokolade er jo også godt!

Jeg drikker ganske mye kaffe, så jeg gjør da noe...

(Grem. Skulle du sitte på en utfordring til meg? En anledning til å redde verden med litt mer enn kaffe og sjokolade? Utfordringen mottas med takk... av fortids-, nåtids- og fremtidsLiv. Jepp!)