“Ask yourself: 'Do I feel the need to laminate?' Then teaching is for you.”

(Gordon Korman)

De samme bøkene som for 

6 år siden..

 Siden jeg åpenbart er en sånn ytterst bevisst og karrierepreget person, som har en helt klar plan og som følger den slavisk for å oppnå akkurat det jeg yrkesmessig ønsker i livet (jada...), tok jeg i februar turen tilbake til lærerlivet igjen. Selv om jeg har undervist og omgått barn og unge mer eller mindre pedagogisk gjennom jobb og fritid alle disse seks åra borte fra kateteret, har det rent en god del vann i både hav og innsjøer siden sist. Digitalt har jeg gått fra å være midt på treet oppegående til å være hun som knapt kan noe, og det hjalp ikke nevneverdig på at den digitale tavla i klasserommet havarerte etter to uker på jobb... det ventes enda på deler, og jeg er tilbake til kritt, tavle og eksem. Takk og lov for at bøkene i liten grad er fornyet siden jeg underviste sist.

Å begynne som lærer midt under en pandemi er jo noe utfordrende, kohortene har blitt litt større og spritingen tatt til nye høyder, møter skjer digitalt og det er nok over halvparten av de andre ansatte på skolen som hverken vet hvem jeg er eller at vi er kollegaer. Lunsjen inntas stort sett sammen med elevene eller ved arbeidspulten, og jeg har redusert kaffeforbruket såpass kraftig at jeg nesten er helbredet for ettermiddagshodepinen. Jeg har lært at mine nærmeste kollegaer er verd å lene seg tungt på, og uteskole har fått et rosenrødt skjær over seg! Målet mitt før sommeren er å bli hun som ikke må spørre om alt, og å før eller siden være hun som bidrar med noe sånn helt på ordentlig.

Det er på mange måter fint å være lærer, elevene er finfine, foreldre og kollegaer er finfine, man rekker i liten grad å være oppdatert på nettavisene og det er ikke så veldig utfordrende å nå ønsket antall steg i løpet av en dag. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, enten det er om kommunalt intranett (MYE å lære) eller det er om elevers fritidsinteresser, eller det er smittevern eller digitale utfordringer. Det er mye jeg har glemt, og jeg har mange rom jeg ikke har vært i på skolen, og jeg blir så og si hver dag geleidet til nye steder som lager, møterom, kunst- og håndverkssalen, ekstra parkering, boklager, utstyrslager, blyant- og viskelærlager. Mye er fint. Mye er utfordrende. Mye skal bæres, og mye blir båret av de elevene vi hver dag møter. Lærerlivet er mangfoldig. Utfordrende. Krevende. Lærerikt. Det var en del ting jeg hadde glemt, og det er en hel del ting som kommer tilbake til meg nå. Som lyden av viskelær mot papir. Kritt mot tavle. Duften av gymgarderobe, og min mangel på evne til håndarbeid. 

Hvor veien går videre, sier du? Etter dette årsvikariatet? Neimen om jeg vet. Ser du skrift på vegg eller en brennende busk, er det mulig det er et tegn til meg. (Og ja. Jeg hadde også glemt litt hvor stressende det kan være med midlertidige ansettelser...)

Jeg hadde glemt at det å være 
lærer kan føles litt som om 
man går på slak line

Jeg hadde glemt hvor stas det er å 
spille fotball hver eneste gang 
anledningen byr seg

Jeg hadde glemt hvor stas det er med 
uteskole og hvor utrolig lenge lukten
av bål sitter igjen i klærne

Jeg hadde glemt hvor godt det kan 
smake med småsvidde pølser
som oversvømmes av ketchup

Jeg hadde glemt at det å ake i
en lang, lang rekke er så utrolig 
fint (og at det er viktig å ha gode og 
varme sko når det er utegym i akebakken)

Jeg hadde glemt at elever feirer læreres
bursdag med glede, og at kreativiteten
ikke har noen grenser: her feires jeg med isdans!

Jeg hadde glemt hvor utrolig
dårlig jeg er i kunst- og håndverk

Jeg hadde glemt (fortrengt) hva
som er inni erteposene i gymmen, og hvor
utrolig lettspredt det er!

Jeg hadde glemt at man som lærer møter
farer av bestialsk slag, og at man ikke
kan vise hvor redd man er for frittgående
og skumle svaner.