Syk pike

(pike og pike.... "Sur, gammal, tverr kjerring med spysjuke" skapte ikke samme assosiasjoner akkurat!)

Jeg er syk. Det vil si, i skrivende øyeblikk er jeg vel på bedringens vei, såpass at jeg har klart å lure ned ett knekkebrød, og erstattet cola med kaffe. At jeg får svettetokter av å gå ut på badet, eller enda verre, sette på en maskin med klær, er en annen sak. Jeg har heller ikke hentet posten (laaaangt) og det blir skiver til middag. For de som orker det.

Jeg er usedvanlig dårlig til å være syk, og hadde egentlig bestemt meg for at jeg var frisk i dag, men etter et ublidt møte med stuegulvet (sverger! Det kom opp og møtte meg!) innså jeg at det lureste var å være hjemme. For flere parter enn meg, sannsynligvis. Ulempen med å være syk er jo at man ikke er frisk, og har god tid til å tenke på slike ting som ikke er så festlige å tenke på.

Fordelen med å være syk er at jeg faktisk føler meg litt utsovet etter helga. Selv om jeg får høy puls og skjelvende knær av å hente telefonen på stuebordet, har jeg sovet mer enn på lenge. Jeg føler vel også at det ikke gjør noe at jeg gikk temmelig amok i sjokoladeskåla fredag, og jeg kommer ikke til å ha lyst på taco igjen med det første. Taco smaker taco både på vei ned, og på vei opp. Så vet du det. En annen fordel er at jeg har avsluttet og påbegynt flere leseprosjekter, og er temmelig oppdatert på alt som ikke skjer i Nydalen.

Eksempler på ting som ikke frister. I dag.

Så altså. Syk.

Satser på å være frisk pike i morgen, med foldeskjørt, knestrømper, sirlige fletter og fregner på kinn.

Eller noe.

For tjue år siden...

...skulle jeg redde verden

hverken mer

eller mindre

verden

skulle reddes

øyeblikkelig

og jeg

var med

...skulle jeg aldri gråte mer

aldri tvile

være utrygg

eller liten

ta plass

le høyt

og aldri være

andre enn meg

...skulle jeg elske til det kriblet

i tærne

hver dag

alt foran

alt helt

jeg skulle danse

spise kirsebær, leve

helt og fullt

...skulle jeg aldri si ja

når jeg mente nei

eller være kvalm av

skremmende oppgaver

stress, krav

ting jeg ikke taklet

for jeg taklet

alt

...

...nå slåss jeg med hverdagen

redder ungenes hjerter

blåser på

tørker av

er redd, kvalm, sliten

helt til jeg får nattaklem

og er ridder-mamma

og redder min verden.

Om å se

Det skal ikke så mye til. Hun vet det. Det skal lite til for å fylle noe av det enorme tomrommet som truer med å sluke henne innenfra, lite til før mørket er litt lysere og murringen i ryggen gir seg. Det skal ofte ikke mer enn et blikk til, et blikk som sier at hun er sett, eller et smil, eller kanskje en kommentar, en samtale hun ikke selv setter i gang. Det trenger ikke handle om henne, ikke om noe ordentlig en gang, men gjerne om noe dagligdags, politikk eller sport. Mat, kanskje?

Det skal så lite til. Han vet det. Hadde noen av dem sett på ham da han kom inn i rommet, eller satt seg ved siden av ham. Den urolige klumpen i magen blir så mye mindre da, med en gang. Hadde noen spurt om hva han mente, eller lurt på om han ville bli med, hadde han gjerne sagt nei, men han hadde sagt nei og vært synlig. Nå er han usynlig. Tom. Urolig i hele seg, svett på ryggen, kald i pannen. Det skal så lite til. Lite som ikke er der.

Det skal så lite til, tenker hun, det usynlige barnet ved vinduet. Læreren skal bare se på henne, rett på, ikke sveipe over, men se. Ikke høre det riktige svaret hun har, men se på henne, se forbi de sirlige flettene og de rene klærne og spørre henne, spørre om noe ordentlig, om hvordan hun har det, om hun har venner, om hun liker seg. Om de andre kan se henne. Læreren trenger ikke spørre med ord, bare med øynene hadde vært nok, det skulle så lite til før veggene som truer med å suge henne inn i seg, bøyer seg bakover igjen, for en stund, iallfall. Alt er så riktig ved henne. Derfor er hun usynlig. Ingenting er riktig inni. Det skal så lite til før noen ser.

Egentlig vil jeg bare danse

Jeg satt bak en dame en gang, en dame som hadde sett sin ungdoms vår og sin livs sommer, og som var godt i gang med både høst og vinter. Det blågrå håret hadde hun lagt i pertentlige krøller, og hun hadde på seg en grå kjole og fornuftige sorte sko. Tykke brilleglass avslørte blå øyne, øyne som bleke fingre måtte tørke tårer fra. Hun satt foran meg, og jeg slapp henne ikke med blikket, jeg tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre, jeg tenkte at hun var for gammel, at hun måtte være syk, at hun hadde forvillet seg, at jeg burde hjelpe henne og alle slags sånne tanker man gjerne gjør seg om man har evnen til å bekymre seg litt.

Hun satt foran meg, og jeg aner ikke hva hun heter eller hvor hun kom i fra, jeg vet bare at hun satt der og virkelig var, var tilstede, hele tiden, så utrolig synlig var hun der, selv om hun var den gråeste dama jeg har sett, og jeg har aldri sett henne siden, men hun er krystallklar for mitt indre øye.

Fordi

i samme øyeblikk som trommene begynte å spille, sangen og musikken ljomet, mennesker spratt opp og jublet, hoppet nesten, sang med, bevegde seg, ja i samme øyeblikk begynte hun en bevegelse. Sakte. Opp av stolen, skjelvende. Fant balansen, slapp stolen foran, slapp hendene langs siden

og danset

danset

i fornuftige sorte spasersko, og knapt høyere enn stolryggen foran henne, uten at de pertentlige krøllene hennes bevegde på seg en eneste gang, men med entusiasme og hele seg, danset hun. Hun danset en glede, en tro, et liv og et vitnesbyrd om levd liv jeg aldri har sett maken til. Aldri.

"Intet vet jeg enn det alle vet - Var jeg der når nåden danser, ville jeg danse." W.H.Auden

Egentlig vil jeg bare danse, jeg og!

Anonyme brev og slikt...

For en stund siden sukket jeg litt høyt i en digitalsosial arena, og det sukket ble, til min overraskelse, fanget opp av en jeg ikke kjenner, som representerer en organisasjon jeg ikke kjenner, og som har en jobb jeg ikke kjenner og nettverk jeg ikke kjenner. Jeg sukket litt høyt over terskler og bedehus, over synlighet og usynlighet, og savnet av tilhørighet. Over tradisjoner jeg ikke forsto, og min følelse av å aldri få det helt til. Sukk, altså. Digitalt bedehussukk.

Han tok altså kontakt, og etter en liten utveksling av meninger og tanker og bakgrunn for sukket, utfordret han meg til å skrive litt mer utfyllende, og sende avgårde. Nå er det jo sånn at jeg er en kvinne av mange ord og med mange meninger og mange tanker og som liker veldig VELDIG slike utfordringer, så jeg hev meg rundt og tastet i vei. Det viste seg at han var en mann med tempo, så samme kveld kom teksten ut. Som anonym tekst. På en nettside. Litt snodig, siden jeg ikke hadde tenkt å være anonym, hadde ikke tenkt muligheten en gang, men litt greit også, for da slapp jeg at mennesker forholdt seg til meg, og jeg slapp at mennesker forholdt seg til min intense sårbarhet. Litt ugreit, fordi jeg ikke er så veldig flink til ikke å røpe. Aber doch.

Det viste seg at folk kjente seg igjen. Det viste seg at folk synes jeg hadde satt fokus på noe viktig og gjenkjennelig. Noen takket meg, og en til og med sendte en melding til en (ikke så veldig) anonym dame han aldri hadde møtt, for å takke. Det gjør godt, og det gjør vondt.

Det gjorde godt å få si det/skrive det. Det gjorde godt å oppleve at andre forsto, ja mer enn forsto, de kjente seg igjen! Det gjorde vondt at noen av dem jeg setter aller høyest ble litt såret, men etter samtaler gjorde det ekstra godt at vi var enige. Etterpå. Det gjorde godt å få en slags aksept for følelsen av utilstrekkelighet.

Det gjorde godt at noen brydde seg om digitalsukket mitt, og det gjorde godt at jeg satte ord på en personlig verkebyll. Det gjorde vondt at jeg følte jeg ikke ble helt ferdig, og at jeg så gjerne skulle sagt mer, vært med mer, endret mer og gjort noe mer. Godt at jeg vil mer, vondt at jeg ikke vet helt hvordan.

Det gjør også vondt at jeg må være tålmodig, og godt at det ikke er jeg alene som har ansvaret. Vondt at jeg ikke roper høyt nok til de det gjelder. Godt at noen jeg respekterer høyt har lest det. Godt at noen av dem som leste det og som jeg var redd skulle bli litt skuffet, tok seg tid til å virkelig LESE og til å ville snakke med meg.

Anonyme brev, altså. Siden jeg er så supergod på slike ting, ligger linken til brevet her. I samme slengen som du leser det, kan du godt sjekke denne  bloggen, som tilhører Kjetil Fyllingen, pusheren av anonyme brev. Og en mann jeg ikke kjenner, men respekterer høyt for det om.

Og du, vet du hva? Vi er jammen meg gode nok.
Og du, vet du hva? Skulle du trenge noe utfyllende, eller noe om noe helt annet, eller sukke sammen med meg, eller.... Jeg er klar med alle orda mine, og ønsker absolutt velkommen dine!

Og vet du hva? I dag har jeg blitt intervjuet. På radio. Skikkelig kristenradio. Om emnet... Ikke med sånn forvridd anonym forbryterstemme (selv om det hadde vært stas!), men med meg selv. Mine tanker, min søken, min lengsel og mitt håp. Og mine millioner med ord.

Jepp.

Mirofon, juleduk og tusen sommerfugler i magen

Septemberhåp

Endelig. Endelig er den her, høsten. Med ransler og matpakker. Sølepytter og vind og hektisk tidsklemmeaktivitet, med blanke ark og ferdigskrevne ark og drømmer og håp, forventninger, lengsler, ønsker, tristhet, skuffelser og gråhet. Trøtte morgener og trøtte ettermiddager, regntøy, støvler og luer. En og annen solskinnsdag som lurer av oss klærne slik at vi våkner med såre halser og tette neser dagen etterpå, i tillegg til den nye fregnen som dukket opp. Mange, mange bløte, grå regnværsdager og innedager og ensomme kvelder og stearinlys, bøker og ord. Virvlende blader. Piskende vind. Genser. Pledd. Skjerf.

Høsten i år er litt annerledes enn andre høster, og veldig annerledes enn høsten i fjor. Såpass annerledes at jeg vil nyte øyeblikkene litt mer. Sitte litt roligere i stolen med boka mi. Tegne litt flere ponnier med jenta mi, se litt flere filmer og prate litt mer med mannen min. Spille monopol med guttene, og se alle Harry Potter-filmene enda en gang, sammen med dem. Jeg vil nyte vinden som rusker og sjøen som slår, litt mer enn tidligere, og jeg vil kjenne smaken av høsten og kysses av regndråper. Jeg vil senke skuldre, ta litt flere sjanser, snuse på muligheter. Le litt høyere. Gråte litt oftere. Danse. Synge. Hoppe. Gjerne høyt. Juble. Sørge. Elske. Jeg vil kjenne på ensomheten. Juble over tosomhet og fellesskap. Si ifra. Drømme. Leve.

Høst.

Velkommen høst. Velkommen september. Velkommen håp.

Septemberhåp

Han går forbi

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. For det vil de nok. Det står til og med på plakatene, sirlig håndskrevet står det, alle velkomne, og han er jo en av alle, han er jo det. Er han ikke? Han har tenkt noen ganger at det nesten hadde vært bedre om de hadde sagt det høyt, vi vil ikke ha deg her, kunne de sagt, og han kunne blitt litt sint og litt såret og følt noe sånn ordentlig, men de har ikke sagt det. Ikke det heller.

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. Men det er bare det at han er der ikke. Ikke nå lenger. Han var der forresten ikke når han var der heller. Ikke ordentlig. Han var der, men han merket ikke at han var der. Til slutt greide han ikke høre etter lenger, lengselen etter å bli sett overskygget alle ord og alle toner og han kjente ensomheten som en smerte i ryggen, under bena og i magen. Det er lenge siden nå, nesten fire måneder har gått siden han gikk ut døren og tenkte han skulle ta en pause for å se om han ble mer synlig i fraværet, en pause for å se om noen merket en tom stol eller et tomrom om han ikke kom. Han hadde tenkt de kanskje ville spørre etter ham, først seg i mellom, siden på butikken, hvis de så ham der, hei, ville de si, vi savner deg, hvor blir det av deg, håper du kommer snart, du hører jo til, vet du. De sa aldri det. Ikke på butikken. Ikke hjemme. Kanskje seg i mellom, men han vet ikke. De smiler så vidt når de ser ham, et hurtig smil, som aldri når øynene og aldri munner ut i spørsmålet han aldri tør svare på; "hvordan har du det?"

For hvordan har han det? Han aner ikke. Har han det, i det hele tatt?

Han går forbi hver søndagskveld, det er lys og varme, et par biler utenfor, og han lengter litt inn, men lengselen erstattes raskt av sorg. Savnet. De harde kantene savnet utgjør, savnet etter å være en del av, etter å være synlig. Han har sittet så ofte på en blå stol og vært alene blant alle, han har tatt opp plass og burde vært hjemme, for hjemme er han tilstede, hjemme er han synlig, selv om det bare er han, der også.

Han går forbi hver søndagskveld, også den kvelden det er strategimøte om hvordan en skal nå flere.

Han går forbi.