Om krav og forventninger og sånn

Nonstophus

Joda. Det skjer noe med oss. Og ettersom jeg stiger i antall jubileer, nærmer det seg faretruende oktober når det først begynner å skje. I år var en facebookvenninne  først ute med å "kose seg med julemusikk". Omtrent fem minutter eller så senere tikket det inn den ene statusen etter den andre om julebakst, julepynt, julegaver og julestemning. Og det var til og med FØR bildene av alle julekalendrene hadde blitt publisert! Jeg hev meg på. Litt. Jeg fant en julesangspilleliste på Spotify, jeg maste til gemalen gikk med på å bestille julekort og jeg lagde en liste over fancy gluten- og melkefri bakst.

Julekortene er sendt. Og det er vel det. Høsten bød på noen uante utfordringer, og det ble ikke plass i hodet eller sjelen til alle boksene med deilig tradisjonsrik (joda) julebakst og dosene med familielykke sosiale medier spredte. Det var liksom ikke plass for denne intense julehyggen når det stormet litt på innsiden, det var ikke plass til mer idyll og fellesskap og verdens beste, så vi holdt på hverdagen til langt uti desember.

Juletærneglelakk

Nå er det ikke tid til mer hverdag. Nå må jeg på intens julestemningsjakt. Så nå ser vi julefilmer, baker pepperkaker og mekker pepperkakehus (les: nonstophus). Vi hører på fars julespilleliste på Spotify, som viste seg å være adskillig mer julevennlig enn mors. Vi dro på intens juleshopping etter arbeidstid og spiste ribbe på Egon, og god kollega har nedtelling på skolen av den svært barndomsjulerindrende varianten(!), blå tusj på whiteboard. Jeg har grått rørte juletårer over seksåring i Luciatog, og jeg har fått julekort og juleklem av fin-fine elever. Julehefte er innkjøpt (Fiskaren!) og mor mi har bidratt med digre bokser med deilige kaker. Jeg har stått opp midt på natta for å ordne ting til jobb dagen etter, og jeg har tent tre lys sammen med elever.

Lucia

Om det virker? Nja. Mine egne lengsler, savn og drømmer blander seg med slitenhet, stress og uro. Bildet mitt av den julen jeg vil gi ungene mine, meg selv og familien, den julen med ro og levende lys og harmonisk familiesamvær slår sprekker, det blir til umulige tanker og uro i kroppen, kriblende tær og engler som knuser og tårer og sinne og den uendelige følelsen av savn.

Nissemarsj og søskenkjærlighet

Nei. Jeg er ikke i julestemning. Jeg er sliten, trøtt og har grått i skjul på jobb. Men jeg har danset juledanser med ungene, og seksåringen har klemmekalender. Det er rotete på kjøkkenet og rotete på badet, men har sunget julesanger med ungene og fått klem av flere av de tøffe gutta på skolen. Jeg har mange krav jeg ikke greier innfri, men når ønsket til ungene er å knø oss i sofaen og se en film med heller tvilsomt innhold men usigelig god moral... Ja da. Da er det kanskje greit.

Denne teksten ble forresten i hovedsak forfattet halv fire natt til onsdag. Sier muligens litt om stressnivå

Om å tenne lys...

Hun sitter på gulvet og kjenner kulden krype oppover ryggen. Skyggene faller rundt henne, de ser ut til å vokse, leve, bevege seg, det er lyder av vind, ulende lyder, det er som om vinden gråter med henne, som om verden vil si at hun ikke er alene, hun skal vite det, det faller mange tårer i dette selsamme mørket.

Men akkurat der hun sitter, er hun alene og det er mørkt, og samme hvor høyt vinden jamrer seg, er det lyden av sine egne forknytte hulk hun hører.

Hun har sittet på gulvet lenge, men ikke evig. Det var de glade, lyse dagene, dagene for lenge siden og litt siden, dagene hun danset, dagene hun lo. Dagene hun så forbi skyggene og lot lyset fylle huset, sinnet, henne. Dagene hvor hun ikke satt, hun ikke sto, hvor bena svevde over gulvet og hun var lett, lett som en fjær, lett som et pust, men det er lenge siden og litt siden disse dagene. Nå sitter hun på et gulv. Og kan ikke se hvordan hun skal reise seg.

Hadde hun sett ut av vinduet, hadde hun reist seg, stått, vendt litt på hodet og fokusert ut og forbi, ville hun sett de tusener av lys han, hun og de har tent for henne. Lysene de prøver å la lyse, igjen og igjen, lysene hun tilsynelatende aldri ser, eller vil se, eller greier se. Sporene etter dagene hun danset. Restene etter et liv.

Hun sitter på gulvet og lar skyggene dekke henne, mørke, tenker hun, mørke, mens skyggene danser.

Hun ser ikke da at uten lys vil det heller ikke bli noen skygger.

Om å føle seg skikkelig, skikkelig viktig.

Ikke akkurat leirmat. Men glutenfritt, iallfall!

Jeg er som de fleste andre svak for smiger, og i et yrke hvor jeg ikke akkurat overøses av stående ovasjoner eller klapp på skuldra, er jeg lett bytte for fagre ord. I tillegg har jeg hatt en slitsom høst, hvor jeg har vært hu-derre-grå-musa, hun med ambisjonene og drømmene og ønskene og som det går i litt tullball for. Jepp. Nettopp. Skikkelig høst-høst.  Og enda mer i tillegg, jeg har til og med sukket både hit og dit, sukket etter å få forløst denne egentlige meg, denne sprudle-smile-synge-danse-juble- meg, jeg har higet etter å bli sett og anerkjent og hørt.

I dag ble jeg det.

Trodde jeg.

I to timer.

Tre oppringninger fra Spennende Ukjent Telefonnummer. Googlet til å komme fra en organisasjon av den litt spennende og nifse sorten, og jeg antok at det ville være en utfordring der. En synliggjørende vi-heier-på-deg-Liv-utfordring. En nå-er-du-synlig-nå-utfordring.

Jada.

Jeg rakk å tenke godt og lenge på dette, fantasere og tenke på klær og sko og sveis og ordvalg. Jeg var sikker på at nå, nå, altså, nå var min tid kommet.


Ring-ring
Ring-ring

Etter to timer viste det seg at vedkommende som ringte hadde funnet en mail jeg hadde sendt for ett år siden. En mail om mat. Mat for allergikere. Leirmat.

Jada.

I det minste spiller jeg ikke panfløyte på en litt dårlig produsert youtubesnutt.

Det kommer en dag, i morgen.....

Knockout

Av og til løper man rett på en vegg, eller tryner i et hull man selv har holdt på å grave. Eller rett og slett famler i mørket og ikke finner veien ut sånn helt på egen hånd. 

Da er det vidunderlig godt å oppleve at det finnes mennesker med store klemmer. Mennesker med tid og tålmodighet. Blikk. Varme smil. Gode ord. Kleenex i veska. Mennesker som henger oppmuntringsgave på døra en helt vanlig fredag. Mennesker med tid. Med raushet. Med kaffe.

Mennesker som spiller Wordfeud med en, og mennesker som finner ut at de skal sende en link til musikk simpelthen bare fordi den sangen er fin. 

Folk, altså. Som løfter en opp etter en knockout.

Fint.

Voksen

Jeg er ikke sint. Ikke er jeg veldig skuffet heller, jeg er bare litt... snurt? Føler meg litt lurt, litt sånn katta-i-sekken lurt.

Fordelen med å være voksen

Som barn trodde jeg oppriktig at de hadde svar på alt. De. De voksne. Mamma. Pappa. Frøken. Skoletannlegen(!). Presten. Rektorfaren til venninna mi. Han i banken. Hun litt gamle på butikken. Han med de snille øynene som jobbet sammen med faren min. Legen.  Hun snille på biblioteket. Ja, til og med han som var nesten voksen og bodde i leilighet regnet jeg med hadde oversikt og peiling, visshet og svar på alt! Ikke minst hadde de roen, tryggheten og ikke spor av hverken sommerfugler, elefanter eller skrekkøgler i magen.

Jeg gledet meg til nettopp dette. Ro. Trygghet. Manglende hurlumhei i magen. Trygghet. Oversikt. Og ikke minst: Alle svar. Ja, jeg hadde det en stund litt travelt med å bli voksen nettopp på grunn av det. Ro. Svar. Oversikt.

Jeg ble lurt. Barndommens grønne dal og høye fjell holdt meg for narr.

Jeg har ikke særlig mange svar. Ikke har jeg særlig peiling heller, og i skrivende stund sitter jeg med skrekkøgler i magen, og jeg lurer ennå på mangt og mye og mangler ennå svar på det meste. Jeg gruer meg til ting jeg burde glede meg til. Fordi det er folk der. Gode folk. Jeg leter etter svar. Svar jeg aldri får.  Svar jeg fryktelig gjerne skulle hatt. Etterhvert innser jeg at det gjelder de fleste. Statsministeren spiller Candy Crush for å rydde i hodet mellom slagene. Kjendiser danser til "What does the fox say?", kollegaer smugspiser japp på jobb, flere enn meg har tørket tårer på do og latt som om alt er vel. Selv presten har snakket om sin tvil, og selv tannlegen har innrømmet en feil.

Voksen, altså. Uten svar. Uten ro. Uten full kontroll.

Skummelt. Og litt fint.

TravleTrulte!

Travel mamma med kule sko, iallfall!

Jeg må innse det. Jeg har det travelt. Ikke sånn spennende travelt som jeg ser på TV, når folk i matchende frakker haster avgårde og drikker fancy kaffe og er perfekt sminket og veltrente og har utfordrende, men akk så spennende, kjærlighetsliv, og drikker spennende drinker etter jobb og hører på melankolsk musikk i nattestimene før de kysser perfekte barn som spiser velbalansert frokost på røde eplekinn, og haster ut igjen. Til ny, perfekt travelhet. Og nei, jeg er ikke sånn travel som har fornuftige notater og fornuftige sko og utskrift av alle gjøremål slik at jeg likevel baker kaker til Steinerskoleelevens lanternefest en søndagskveld og slettes ikke har noe nervøst sammenbrudd i den forbindelse. Jeg er til og med ikke sånn travel som sier nei og prioriterer meg selv med SPA eller venninnelunsj eller måneskinnstur på en klein strand med eller uten gemal.

Neida.

Jeg er travel, akkurat som jeg er alt annet. På innfallsmetoden. Noe som innebærer at jeg er en rev i katastrofelogistikk, spiser middager planlagt av Godt Levert og ikke av meg selv, fordi når jeg planlegger dem mangler det alltid en ingrediens (som kyllingen i kyllinggryta..), har tre møter på samme kveld (ETTER arbeidstid), alltid har en haug med skitne klær på vaskerommet og tråkker over en balje ferdigbrettet-men-aldri-inn-i-klesskapet-klær før jeg synger godnattsanger for minsten.

Ambisjonen for 2013 var, som i alle årene med 2-tall først, at jeg skulle være velorganisert, ryddig, pålitelig og pertentlig (og veltrent!!!! Med kaskader av blondt hår og et par meter lange bein. I fornuftige sko). Nå er 2014 like om hjørnet, og jeg springer som en jojo. En innfallsmetodejojo.

Men jeg har kjøpt almanakk. Og jeg har begynt å rydde bort ting inni hodet mitt. Og jeg har sagt nei til minst en oppgave. Så jeg kommer meg. Så innen jeg blir førti er jeg velstrukturert, flink og ryddig travel. Eller kanskje dørgende lat.  Hvem vet. Uansett er jo den bursdagen en hel evighet eller noe til, og definitivt ikke noe jeg skal tenke på nå. For det kan jeg ikke. For jeg har ikke tid. Nemlig.

Ikkje bær meg, mamma

Det er mørkt ute. Mørk, kald november. Hun ligger omkranset av bamser, dukker og tegnesaker, og er bitteliten og nydelig og i dyp, dyp søvn. Jeg vil stå der og se, jeg vil bare stoppe opp og la dagen og tiden stanse, ikke rikke meg, ikke vekke denne sovende, fantastiske skjønnheten, jeg vil tviholde på sekundet av evighet, mammaevigheten. Men jeg kan ikke. Klokka tikker ubønnhørlig og det er skoletid og jobbetid og venner som skal lekes med og sanger som skal synges og dukker som skal kles og bøker som skal leses og grovbrød som skal spises.

Så jeg løfter henne. Forsiktig opp. Inntil meg, hun er så vakker, nydelig, min, og i et lite sekund er hun baby, men ikke lenge, hun rykker til, åpner et av de blå og sier bestemt: -Ikkje bær meg, mamma. Hun kan likegodt be meg forsvinne, kaste meg til hundene, kle meg i aske og sekk og.... Hun avviser meg, lille nurket mitt, jenta mi vil ikke bæres og tårene svir bak øynene og jeg orker simpelthen ikke faktumet at hun er på vei ut i livet, at hun er på vei ut, bort, vekk fra meg... hun er min, min lille, og nå vil hun ikke bæres.... Verden faller fra hverandre i sin grå tomhet, avvisende og kald.

-Ikkje bær meg når du e så kald på hendene, mamma. Bær meg når du e varm!

Og verden faller tilbake på plass i sin gnistrende rosa lykkelighet, og i morgen, i morgen skal jeg varme hendene grundig, godt og lenge, og jeg skal bære henne rundt og snuse henne inn og nyte at hun ennå en stund er lillejenta mi.....