torsdag 27. august 2015

Valgkamp

Lykkeland 2016. Jepp.
Januar 2016:

Jeg står opp, uthvilt og bekymringsløs. Spiser en sunn og balansert frokost, får i meg de riktige næringsstoffene fra gode norske råvarer, kjøpt billig hos min lokale kjøpmann og produsert av kortreiste bønder som tjener klekkelig per egg. Jeg smiler til speilbildet mitt, og avslører kritthvite, sunne tenner uten det minste spor av økologisk kaffedrikking eller Baktus, og noterer meg at Sydenferien vi fikk på resept i vinter gjorde godt for gusten hud. Takk og lov at vi valgte et slikt ikke-forurensende fly, ferie med god samvittighet er det beste! Skal si teknologien går raskt! Ikke mange månedene siden vi snakket om klimakvoter og utslipp.

Ungene er velpleide og står, kledd i harmoniske kaki-farger, klare for å ta fatt på nok en dag på skolen, Framtidas Skole, sammen med andre svært veltilpassede og motiverte barn, og den store gjengen med masterutdannede lærere som bare klør i fingrene etter å teste hvilken kunnskap de kan krysse av på lista over høy måloppnåelse på. Jeg ser ikke barna igjen før i kveld, og priser meg lykkelig over at jeg slipper å lage fisken de skal spise til middag på heldagsskolen i dag, det er det ansatte kokker (masterutdannet, selvsagt!) som skal gjøre. Jeg og mannen får kvalitetstid sammen, vi streamer sannsynligvis en film på 8G-nettet vårt, mye greiere enn alle andre kanaler som stort sett bare består av reklame eller amerikanske TV-serier fra 90-tallet. De er jo gratis da, alle kanalene. Det skal de ha.

Etter at hele Norge ble én kommune, har det meste vært uproblematisk, og innen jeg går ut døra har jeg fått svar (positivt, selvsagt, det er jo bare en formalitet i grunnen) på gårsdagens byggesøknad, og jeg vinker til de polske arbeidskarene jeg har inkvartert i hagen i påvente av tommel opp, "sett i gang"! Trolig kommer jeg hjem til nytt hus. Energinøytralt, selvsagt. Og digert. Naboen får bare klage, vi er fem i familien, og trenger en etasje hver. Han får bare flytte og bruke huset til hytte så mye han vil. Jeg har tomt i strandsonen, og med planene mine om å gjerde det inn med piggtrådgjerder, vil det nok bli slutt på at han kjører vannscooter til alle døgnets tider. Tror ikke han gidder gå særlig langt for å komme på vannscooteren, latsabben! I fjor sommer satte han forøvrig fra seg både sko, termos og håndkle, og badet på min strand. Kan tro det ble sjau når han ikke fant det etter dukkerten! Men, den som finner, får! Gjerde, levegg, badehus og en sånn innsynssperre har jeg tenkt å anskaffe meg etterhvert. Privatlivets fred, vet du. Etter at renta nådde den magiske null-grensa, er det så greit å ta opp lån og holde folk i arbeid! Og ikke er de så kravstore heller, disse utlendingene. Snekkerne, eller hva de er. Veldig greit etter at det språkkravet kom. Nå slipper jeg å lære meg ord som karnapp, terrasse, takplatting og funkis på engelsk.

Jeg stikker innom den døgnåpne lokalbutikken og tar med meg en flaske vin og en lokalt produsert biff fra Tasmania, før jeg stikker ned på kaia og tar den kontinuerlige fergen til jobb. Merker meg litt irritert at valgløftene om finvær i hele 2016 ikke holdt mål, men kan glede meg til en oval weekend etter avtalen om Lengre Helg ble innført. Leiligheten i Spania står klar, og jeg gleder meg til å treffe alle de lokale igjen; Helge og Gry, Janne og Erling. Espen. Trond og Pål. Blir stas. Heldigvis ble vi kvitt alle de spansktalende, for et slit å forstå dem! Pedro bassenggutt er igjen, da, han er jo så nydelig, og veldig sjarmerende når han serverer schjøttkakke. 

På jobb er det artig. Mye kursing og videreutdanning har satt standarden for small talk, og selvsagt er alle de som mistet jobben i oljå før valget tilbake i mer enn full jobb, siden det ble funnet så mange nye svært lønnsomme oljefelt. Og det i Lofoten, liksom! Får bare være at fisken vi spiser kommer fra andre steder nå. Fisk er fisk. Og SÅ pent var det jo ikke der oppe. Det er penere i Pyreneene. Fem timers arbeidsdag går som en røyk (el-sigarett...), og jeg stikker innom fastlegen for å ta ukens blodprøver og helsesjekk. Irriterende at jeg må vente nesten et kvarter før jeg slipper inn, men det er visst slik at folk med alvorlige sykdommer fortsatt går til samme lege som oss friske. Snodig. Legen deler ut noen tabletter for å få fart på "det ene og det andre", og han henviser meg til gratis timer på treningsstudio med personlig trener, og en røntgentime i morgen sånn for sikkerhets skyld.

Litt kjedelig med nettavisene nå, siden VerdensFreden brøt ut
har det liksom ikke vært noe tragisk som har skjedd, men det er jo alltid stas å kritisere kongelige kjoler da. Vi betaler jo fortsatt for dette gildet, monarkiet, men Mette Marit kommer nå månedlig og kaster glans over nærbutikken, og det er jo greit å slippe at vi får se henne i samme kjole flere ganger på rad! Og etter at skattenivået ble 2%, er det mulig å glede seg over lilla silke og tyll over eplene. Middelhavet er igjen for rekreasjon for kalde nordboere, og vi blir forskånet for mennesker i nød og overfylte båter. Ingen får kreft eller øreverk, og så stas med alle de som ble friske fra Ebola og AIDS, da!

I gatene patruljerer tungt bevæpna politi, og selv om det er litt vanskelig å forstå hva de sier med den kniven i munnen, er det ikke så mye som en snurt å se av tidligere tiggerbander eller narkolangere eller arbeidsledige, og jeg husker ikke sist jeg tråkket i hundebæsj! Nei, setter meg inn i Teslaen, jeg, og suser avgårde hjemover på veier med fartsgrenser satt fra egen samvittighet. Om du valser ut i veien er det ikke mitt problem, herlighet, firefelts vei er til for å brukes!

Ute er det en evig regnbue, jeg går aldri sulten og er ikke trist mer.

Kommunevalget 2015, altså. Takk.



Og dersom du lurer: Ja, jeg stiller til valg i min kommune. Gjenvalg, faktisk. Og jeg håper du bruker stemmeretten både i lokalvalget og i kirkevalget. Din stemme teller. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar