Solgløtt

Det er tidlig morgen i Oslo. Tidlig morgen, og regnet høljer ned, det er støvler og regnjakker, paraplyer og travle blikk, og vi står tett og klamt og fuktig på t-banestasjonen, og selv om vi later som om det ikke er noen andre rundt oss, er vi så veldig klar over hun jenta med de store krøllene og brun ullgenser, hun lukter våt hund, og han med den store paraplyen, og han som har fått telefon om at han burde vært et annet sted men som nå står i en våt og klam t-banekøog lover å skynde seg alt han kan, ikke vær redd, han er der snart, og vi er så veldig klar over han loslitte mannen som sitter i trappa og sover, han skal ikke være der, men er der, og lukter gårsdagen og dagen før det, og gjør ikke noen fortred, det regner ute og er en helt vanlig, våt morgen i Oslo.

Men bare tilsynelatende. På en av banene sitter hun nemlig, en liten jente med blå støvler og rød regnjakke, og sammen med henne sitter både mamma og pappa, det er så sjeldent at de er der begge to, som oftest er det bare mamma, og annenhver onsdag og noen helger er det pappa, men i dag er de der begge to, og det er bae veldig fint. Pappa har den grønne regnjakken og lukter så veldig pappa, og mamma sitter ved siden av og er bare en helt nydelig vakker mamma. Det er så fint å være der sammen med dem, og når de kommer til Majorstua og pappa skal av, pappa og så veldig mange andre, er det både litt trist og litt rart, han klemmer henne, og han kikker gjennom vinduet og gjør en rar grimase, og hun sender slengkyss, mange, mange slengkyss, og mamma smiler og pappa ser ordentlig glad ut, sånn pappaglad som han blir når hun kommer, og mamma ser sterk ut og det gjør ikke noe at de ikke skal reise sammen sånn hver dag, for de skal gjøre det i blant, og da skal mamma smile og pappa skal ta slengkyssene hennes og det gjør ikke noe at det regner.

Det er tidlig morgen i Oslo. Det regner, og skoene mine sier kjipp kjapp og det sildrer en dråpe ned over ryggen min, og hele dagen er badet i et gyldent lys.