Jeg er en sau. Udiskutabelt. Jeg er en krøllete gråhvit drøvtyggende sau med fire ben, og siden ordet "sau" stammer fra det norrøne sauðr som er et ord i slekt med å syde/ å koke (takk twitter, et uvurderlig redskap for får som lever i tiden og forventer effektivitet), er det udiskutabelt hva som er livsoppgaven min. Den lå der klar, i det øyeblikket jeg ble født. Jeg skal spise gress, bli stor og sterk og kanskje få noen lam, før jeg havner sammen med kål og pepper i gryta. Da jeg var liten spratt jeg rundt og var av den elleville sorten, da kom det barn for å se på meg, ta bilder og kose litt, ja en dag sto det til og med en hel barnehage der og sang BæBæ lille lam, og lurte på om jeg hadde noe ull (noe som forsåvidt fikk meg til å stille et spørsmålstegn ved oppfattelsesevnen til denne menneskerasen, kjære min ulldott, jeg spratt like under nesa på dem med all min krøllete herlighet, og de synger ut et spørsmål??)
Bitter på skjebnen? Nja. Jeg kunne spist meg gjennom livet og vært fornøyd med det, hadde det ikke vært for elgen. Elgen som er avbildet hos bonden. Jeg så bildet tilfeldig en dag jeg skulle sjekke om gresset var litt grønnere på andre siden av gjerdet, nærmere bestemt rundt inngangsdøra til huset, og før bonden (og spesielt kona til bonden) så mye som rakk å si husj eller æsj eller bæsj, som bruker å være normalreaksjonen deres, så jeg bildet gjennom døra. Det var digert, plassert på veggen slik at alle måtte se det, nesten hvor enn de måtte finne på å tusle rundt i stua og gjøre det sånne tobente gjør. En elg. Foran et vann, i en skog (eller skau, kanskje, hva er egentlig forskjellen?). Stolt, jålete oppstilt, i solnedgang, med hele den derre greia han har på hodet pekende rett til værs, sånn "se hvor innmari vellykket jeg er, så hvor flott jeg er!"
Og det stoppet ikke der. På låven har, bjølle meg rundt, bonden hengt opp hodet til en død elg (forhåpentligvis var det den samme fyren som jålet seg ved det vannet!), og tror du ikke bonden og hans bondevenner står der og kikker og skryter og kaller elgen et "prakteksemplar", mens den egentlig bare er et tåpelig plassert tørkestativ? Tror du ikke de tar bilder og snakker om "nydelig eksemplar"? Og imens går jeg rundt her og er sau. En dum, drøvtyggende sau. En sau som sier BÆ, samme hva jeg prøver å si, om jeg så synger en arie, eller om jeg siterer Shakespeare eller funderer over meningen med livet... bæ bæ bæ. I blant BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ. Da hender det at det kommer litt andre veien også, og bondekona blir sånn snurt og uffer seg, mens hun holder for nesen. Det er faktisk ikke så verst.
Men tilbake til den elgen. Hadde jeg bare aldri sett den dumme elgen stå der og jåle seg til i solnedgang, og hørt den dumme bonden snakke så fint om stoltheten og skjønnheten og hvor vakkert det tåpelige pinnebestyret elgen har på hodet, og hadde jeg aldri sett hvordan folk flokket seg om denne tåpelige jålebukken av en brølape, ja da ville jeg nok vært fornøyd med livet.
Men nå står jeg nå her da. Og breker. med krøller i ulla og det eneste minnet jeg har av ære og interesse, er en gjeng sølete barnehageunger som spør om jeg har ull.
Jeg er en sau. Og sauer er pigade ikke alltid ålreite dyr. Ikke om jeg møter den der fjompen av en elg, iallfall. Da skal han få... virkelig. Knærne hans vil aldri mer bli de samme etter et møte med Den Krøllete Hevneren. Men fram til da... fram til da står jeg her. Og venter på pepperet, kålen eller væren. Jeg forlyster meg med tanker om elg med dårlige knær, sprekk i geviret, vondt i halsen og tistler under halen. Og mens jeg drøvtygger nok en gang, tenker jeg litt på at bonden heller burde hatt et bilde av sau i solnedgang (men ikke et sånt sauehode på veggen... det får da være måte på!)
Bæ.
(og jepp. Noe av dette er rent oppspinn og fri fantasi. Noe er farget av egne erfaringer. Finner du ut hva? Mens du tenker kan du jo høre på en av mine store helter IRL, Tønes, som synger Bonde)
 |
| Sau i solnedgang |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar