Det er jul, og nå får jeg se en av sidene ved å bo på et lite sted som jeg synes er litt godvonde. Folk kommer nemlig hjem! De fyller ferga med latter og mimring, de klemmer og koser og hilser alt ved dette stedet så hjertelig, de ler overbærende over alt som er slik det alltid har vært, sukker sjokkert over forandringer og stønner hoderystende over det rystende faktum at skolen har skiftet farge. Nei og nei, hva blir det neste, og tanken på at vi blir landfaste i overskuelig fremtid orker de ikke engang å snakke om! Ihvertfall ikke før de skal hjem igjen, alle på en gang. Med den samme ferga, som i tillegg også rommer alle de som har vært "hima i Skudnes" på akkurat samme hjertelige og hoderystende ærend. Da snakker man gjerne langt og hjertelig om alle slags "fast'er".
Det er fint når folk kommer hjem. Godt å se at de kommer tilbake til gode minner og juleselskaper år etter år, og vondt når min egen verden snevres inn mellom andre menneskers juleselskap og hjemkomster. Forstå meg rett, jeg skulle gjerne kommet hjem jeg også, skulle gjerne mimret og smilt og latt meg sjokkere over rystende fargeendringer. Jeg er faktisk nesten litt misunnelig på de som kommer hjem! Helt sant. Joda, jeg har et hjem selv, som jeg har fylt med mann og barn og alt det som følger med av ekstrautstyr, jeg har lås på døra og eget kjøleskap og i følge banken eier jeg litt av det, iallefall. Men jeg savner å komme HJEM. Ikke til mitt hus, men til røttene og barndommen og de rosenrøde minnene om evige vintre og strålende somre!
En veldig kjapp hoderegning sier meg at jeg har flyttet omtrent tjue ganger i livet mitt. Noen ganger langt, noen ganger kort. Absolutt ikke rekord av noen slag, på ingen måte. Men det er mange ganger med oppbrudd! Mange ganger med nye nøkler (å rote bort), mange ganger med ny postkasse. Mine foreldre var i stadig "vi skal bare bo her en liten stund"-modus de 13 åra som utgjorde barndommen min på samme sted, og denne modusen gjorde at heller ikke Sirdals fjell og daler føles som hjem. Hjem er heller ikke Bryne, selv om det er godt å komme til mor og dulles med og fetes opp (og, selv om jeg er forbi midten av 30-åra, oppdras aldri så lite). Jeg savner det, å føle at her er jeg hjemme, her hører jeg til. Kanskje er det et glansbilde jeg føler at jeg savner, men jeg tror alle har en slik lengsel i seg om et sted å høre til, slappe av, finne roen og slippe ut magen.
Selvfølgelig handler det ikke bare om et hus eller en hage, det handler om tilhørighet. Det kan også overføres til mange andre ting i livet mitt. Venner. Miljø. Fellesskap. Forhold. Familie. Jobb. Fritid. Tro. Meninger. Jeg har, dessverre, vært i oppbruddsmodus så mange ganger, at det er vanskelig å slippe tilhørigheten og hjemmefølelsen helt til. Jeg har ønsket så mange ganger å tilhøre at jeg nok har mistet muligheter uten å se dem, jeg har vært så engstelig og så ute av stand til å gjenkjenne fellesskapsfølelsen at jeg ikke har funnet den før det er for sent, før eskene er pakket og merket. Jeg har, bevisst og ubevisst stengt meg selv ute fra fellesskapet jeg lengter etter å være en del av, og ikke vært hjemme der jeg har kunnet. Jeg har en stadig uro, stadig utilfredsstillelse. Ikke på valg av mann og familie, men jeg slår liksom bare ikke rot noe sted!
Jeg lengter hjem. Både til min mor og min far, men også til å kjenne tilhørighet nok til å ha et hjem. Jeg tror jeg har funnet det her ute, om jeg bare tør å slippe det til og kjenne etter og slappe av i at man på hjemmebane ofte raser, kjeder seg og faktisk må vedlikeholde en hel del. Målet er at ungene mine, med tiden, skal komme hjem med ferga (eller i tunnel!) til mors litt dårlige hjemmelagde mat, de samme vitsene om den høye hekken rundt huset, småsjokkerte utbrudd over fargevalg på skolen og (litt skjult) oppdragelse, og til fars prosjekter i sjøhuset og boden og kjelleren og vaskerommet og hagen og garasjen og hva tror dere om de takpannene?
Kanskje kommer de også hjem til en hund som heter Bjørg og som eies av to gamle og litt sullete damer ingen helt greier å skille navnet på (men ungene mine klarer det forhåpentligvis, siden jeg er en av dem..). To damer som, med stålkontroll, vet hvem som er "datteren til den og sønnen til den og jammen skal hun ikke ha smått igjen, du og du". To damer som rett og slett hører til på øya, og i egne øyne nok er uerstattelige for øyas ve og vel. Kanskje.
Jo, jeg vil så gjerne ha kommet hjem nå. På tide å lete etter hund?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar