Til deg

Dette er til deg som aldri går på trynet. Du som har de riktige meningene, som svarer riktig uansett, og som aldri, aldri snubler i konsonanter eller i uttale av litt lange navn. Du som står inne for de samme meningene hele tiden, som aldri vingler, men som uansett vet hva svaret er, og som uansett opplever at svaret alltid har to streker under seg. Til deg som aldri har strømpebukser som ruller ned under magen, eller må bruke hold-in truser for å gå i bunad. Til du som aldri snubler i høyhæla sko, eller har løse skolisser. Som aldri lukter tåfis. Eller svette. Eller tåfis og svette. Til du som ikke blir klam i hendene, eller rødmer, og som iallfall ikke promper! Til du som aldri har glemt lommeboka, som aldri har begynt å grine nesten uten grunn foran kollegaer. Som aldri har strøket på en eksamen, eller fått bulk i bilen, eller flerret en bukse. Spist for mye snop, hatt sjokolade til middag. Drukket for mye vin. Skravlet uten hemninger. Angret på det du har sagt, kranglet med folk du liker godt. Bannet. Til du som aldri har villet bite av deg tunga, eller ledd for høyt. Til du som aldri har vært så redd at du ikke klarte å sitte rolig, eller så glad at du ikke har kunnet stå stille. Til du som aldri gråter om natten, eller du som aldri handler mer enn lommeboka tillater. Til du som ikke har bomkjøp i skapet, og som aldri går opp fem kilo i jula. Til du som aldri har skulket en trening, og som aldri har ledd for høyt, eller ikke klart å slutte å le når det egentlig er alvor. Som aldri tenker stygge tanker, eller får kviser når man egentlig bare vil være pen. Som får på deg buksa, uten å holde inn magen. Du som aldri lyver. Aldri utelater sannheten. Aldri angrer, aldri gruer deg og aldri har villet gjemme deg i et mørkt hull. Til du som aldri har møtt på jobb uforberedt, aldri utsetter husvasken og som aldri har hull i tennene. Til du som aldri følger strømmen, og til du som aldri har prøvd å bli en annen fordi du selv ikke er god nok, som aldri har følt at livet er helt umulig og som aldri har dobbeldippet chipsen. Til deg som aldri gjør som andre forventer istedenfor det du selv mener er riktig. Til deg som aldri, aldri tryner, og aldri, aldri faller. Som aldri gråter foran fremmede, som aldri er så redd og så ensom og så liten at du føler deg usynlig. Som aldri har tenkt at nå, nå reiser jeg meg ikke igjen, nå, nå går det ikke.

Du, som aldri tryner. Aldri vingler. Aldri faller. Aldri feiler.

Som aldri får oppleve å reise seg igjen. Som aldri får vite hvor godt en utstrakt hånd kan føles, en klem, et smil, en tekstmelding. Som aldri har grått deg i søvn, og våknet vemodig-modig, som aldri har kjent hvor lindrende stillhet kan være. Du som aldri har ropt deg tom for lyd i stormen, som aldri har kjent hvor godt det er å begynne å puste igjen, hvor godt det er å smile, litt, forsiktig, kjenne at kroppen virker igjen, at den står støtt og kan løpe bortover og kanskje fange en sommerfugl av håp. Du som aldri har gått ustøtt, hånd i hånd, forlatt av noen, omkranset av andre. Du som aldri har opplevd en fremmed bli en venn fordi nettopp du trengte vedkommende. Du som aldri faller.

Jeg synes litt synd på deg.

Du mister noe.

Du mister konturene.

Du mister å være liten.

Du mister å få.