Goodbye to you, my trusted friend

...så er denne epoken over. I dag gikk berlingoen, selveste Berlingoen, til de evige biljaktmarker, og man skulle ikke tro at det ville medføre noen annen klump i halsen enn lettelsens sukk ville by på, men dengang ei. Vi sørger litt, iallfall poden og jeg, for det er avskjed med så veldig mye. Det er avskjed med selveste småbarnsfamiliebilen, bilen med det geniale bagasjerommet, med plass til vogn og storebrorsykkel og handleposer og bleiepakker og tusen-millioner tegninger og til og med mors luer og hansker og votter og pannebånd og ekstragenser og diverse skjerf, til og med de hadde god plass i bagasjerommet. Vi har kjørt trommesett og xylofoner til diverse avslutninger, vaskemaskiner og tørketromler, flyttelass, ja til og med juletrær har vi tatt med oss uten å tenke oss om i to sekunder, miljøstasjonen har hatt jevnlig besøk av Lille Røde Lynet, vi har vært på bilferier og hytteturer, tørket litervis med spy og tiss og bæsj etter diverse uhell, det har vært sovet et ukjent antall timer i bilen, den har hentet Lillebror på sin aller første biltur noensinne utenfor magen, og jammen hentet den ikke Lillesøster også, da hun var helt kliss ny. Den har kjørt på grusveier og asfaltveier, motorveier og til og med utenlandske motorveier har den sust avgårde på. Den har vært på glattis og sommerføre, vært borti en mur og to, rygget borti en annen bil og hilst et par ganger på garasjeporter, og den har jammen hatt besøk av noen nærgående andre biler også, den har vært veldig hardt borti  en stolpe og den har bodd i fire forskjellige hus. Den har vært i Bergen og på Bryne en bråte ganger, og den fikk søskenbarn i Bergen, noen flotte nesten like biler, like praktiske som Berlingo. Vi har ledd høyt og lenge i den bilen, jeg har vært gravidkvalmen og gravidvettskremt to ganger i den bilen, ungene har grått, fnist, bråkt, hoppet, danset, jeg har grått, frest, øvd meg på jobbintervju, jublet, sunget julesanger sammen med Carola fra sånn ca midt i oktober, vi har spist sjokolade og salater og middager og drukket uante mengder kaffe i den bilen, og store avgjørelser har blitt tatt inni godbilen.

Forfatteren byr på en selvfie. Kan konstatere at jeg
også trenger en frisør.  Og lover at det kun
er resultat av dårlig kamera og ikke  stor fart,
som vi ser i bakvinduet.

Den har aldri fått en eneste bot, den har vært eksemplarisk enkel å parkere og den har aldri vært fristet til å kjøre særlig mye over fartsgrensene. Den har kjørt en sånn ca to millioner ganger med ferga, den var det tøffeste ungene visste en gang, den var sånn ekte Postmann Pat-aktig, og det var skikkelig kult, ikke minst når jeg spilte dårlige barnesanger på stereoanlegget, ja, den har til og med hatt ubudne gjester, Berlingoen, da den overnattet på kaien i Mekjarvik og sentrallåsen hadde bestemt seg for at den ikke virket lenger, sånn helt uten å si det til oss, og selv om ubudne gjester hadde vært innom og prøvd seg på verdisaker, var både stereoanlegg og Carola-cd fortsatt på plass dagen etter.

Berlingo har vært en del av livet vårt lenge, lenge, og den har ikke sviktet så veldig, sånn rent bortsett fra vindusviskerne, som ikke virket bak, og de framme som bare virket når det regnet veldig mye, eller vinduene som ikke var tette, slik at det regnet inn de gangene vindusviskerne kunne jobbe. Og så lakk den en hel del, da. Og lagde noen mystiske lyder iblant, spesielt når alle fem satt i, og vi svingte til høyre, da var det sånn "dunk-dunk-dunk" som ikke var helt bra, men som oftest var det så mye annet som lagde lyder, slik at vi ikke hørte det. Og den rustet jo. Mye. Og den ene skjermen var jo løs, da. Og det datt noe av den siste dagen før sommerferien, men vi fant det aldri igjeg, så vi vet ikke helt hva det var. Og de røde sikkerhetsselene som, til tross for at noen LO av fargen, virket ganske bra, dersom man ikke dro dem for langt ut, da. Da virket de ikke lenger. Og klagingen da vi var på motorveien og jeg slulle prøve å holde 90 var hjerteskjærende, det hørtes nesten ut som om bilen gråt, og den lagde som sagt spor overalt hvor den sto, sånne dryppespor, og den brukte en hel del bensin, og var nok ikke helt til å stole på når det gjaldt hvor mye bensin som egentlig var igjen.

Poden foreslo at bilen skulle plasseres i hagen. Minsten hadde tegnet Mars, og plassert oppe i høyre hjørne av framvinduet. Eldstemann ville heller sykle i storm og orkan enn å bli hentet i Berlingoen, iallfall iblant, iallfall sier han det, men det er jo snodig da, at han gjerne må bli hentet likevel da, av godbilen med plass til sykkel og fjortisdikkedarer, gymbager og ransler og gjenglemte jakker. Vi sto mot, og i dag kjørte vi til Knoksen.

Jeg fulgte den ikke helt inn.

Det siste den gjorde, var å kvele motoren da den ble rygget ut fra parkeringsplassen.

I kveld skal jeg sitte og lytte til Terry Jacks og "Seasons in the sun"...

Siste hvilested før spikerheaven.

Den siste olje. Eller bensin, da, slik at vi
kommer oss til selveste "Knoksen"

...we had joy, we had fun, we had seasons in the sun..."