tirsdag 5. november 2013

Ikkje bær meg, mamma

Det er mørkt ute. Mørk, kald november. Hun ligger omkranset av bamser, dukker og tegnesaker, og er bitteliten og nydelig og i dyp, dyp søvn. Jeg vil stå der og se, jeg vil bare stoppe opp og la dagen og tiden stanse, ikke rikke meg, ikke vekke denne sovende, fantastiske skjønnheten, jeg vil tviholde på sekundet av evighet, mammaevigheten. Men jeg kan ikke. Klokka tikker ubønnhørlig og det er skoletid og jobbetid og venner som skal lekes med og sanger som skal synges og dukker som skal kles og bøker som skal leses og grovbrød som skal spises.

Så jeg løfter henne. Forsiktig opp. Inntil meg, hun er så vakker, nydelig, min, og i et lite sekund er hun baby, men ikke lenge, hun rykker til, åpner et av de blå og sier bestemt: -Ikkje bær meg, mamma. Hun kan likegodt be meg forsvinne, kaste meg til hundene, kle meg i aske og sekk og.... Hun avviser meg, lille nurket mitt, jenta mi vil ikke bæres og tårene svir bak øynene og jeg orker simpelthen ikke faktumet at hun er på vei ut i livet, at hun er på vei ut, bort, vekk fra meg... hun er min, min lille, og nå vil hun ikke bæres.... Verden faller fra hverandre i sin grå tomhet, avvisende og kald.

-Ikkje bær meg når du e så kald på hendene, mamma. Bær meg når du e varm!

Og verden faller tilbake på plass i sin gnistrende rosa lykkelighet, og i morgen, i morgen skal jeg varme hendene grundig, godt og lenge, og jeg skal bære henne rundt og snuse henne inn og nyte at hun ennå en stund er lillejenta mi.....

2 kommentarer:

  1. Så godt skrevet - så gjenkjennbart! Min lille søte pike som har det så travelt med å bli stor. Minstejenta, gullet mitt. Og jeg tenker at tiden går så altfor, altfor fort, og priser meg lykkelig for at hun behøver meg enn så lenge....

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Og ja, det er ubarmhjertig som tida går, og vi må innse at de er til låns... mammamelankoli her!

      Slett