Det var denne dagen...

...hvor vi skulle ha så god tid. Sammen. Jeg og ungene. Sammen. Vi skulle kose oss og nyte, øve litt på klokka og spille spill. Snakke sammen og bare nyte å være  familie. Jeg hadde planen klar og målet i sikte, målet om lykkelig lørdag. Det var dagen.

Dagen begynte så altfor tidlig. B-menneskene ble plutselig A-mennesker, og idyllen sprakk før butikken åpnet. Det var feil brød. Feil stol. Feil bordvers. Savner pappa-tårer. Mobiltelefon som bare ikke kunne legges bort. Krangling. Blikk. Krangling. Dumme mamma og dummedumme søsken og dummedummedumme dagen. Og jeg ble furtemamma og hissigmamma og slamre-med-døren-mamma og de likte ikke middagen og ville ikke på basar og ville på basar og ville se film og ville ikke se film. Og det var kaos i leggingen og korte klemmer og trist kveld, selv om jeg sang noen morsomme rim om rompe og prompe, og det var sliten mamma og slitne unger og sultne unger og altfor mett mamma.

Så ble det sovetid og alenetid og ingenting-på-TV-tid og litt ensom mammakveld og litt triste tanker etter en trist dag. Og det ble tannpuss og stell og pyjamas og god bok og...

 ...like før jeg legger meg, finner jeg dette hjertet på puta mi. Nabbiperler, sirlig laget. Dyna tett omsluttet rundt det, og plasseringen er for at jeg skal finne det, og jeg vil egentlig bare gråte litt, skru tilbake tiden og få en ny lørdag, en ny dag i glede. Ro. Sammen.

Sinnamamma er strøket bort, det er susse-og-klemme-mamma  som legger dyna over dem og hvisker en aftenbønn ut i natten.

Gud, la dem føle seg like elsket som jeg føler meg når jeg ser dette hjertet.