onsdag 14. mars 2012

Kva er dette som vi kallar vår kjærleik når kråkene kjem?

Kjærleik, av den klissete sorten
(Knut Ødegård)


Min mor er av den typen som samler på ting. Hun samler på alt mulig, ikke nødvendigvis med tanke på at det skal komme til nytte, nei nei nei, jeg har avslørt henne nå: Hun samler for å ha noe å ydmyke oss med (oss= Vi som sjauet, nattevåkte og var iltre tenåringer. Ergo jeg og min bror). Jepp. I min familie holder det ikke med pinlige avsløringer i gjentatte fortellinger, eller tannreguleringsglis og Kate Guldbrandsen-lugg klistret opp på veggen. Neida. Ikke en gang konfirmasjonsbildene duger. Min mor har nemlig satset høyere, hun har nemlig samlet ALT. Dorullnisser. Engler av noe som en gang var noe( les søppel). Smykker av trådsneller. Tegninger. Brev. Lapper. Gamle pennalhus. Russeluer. Russeklær. Minnebøker. Dagbøker. Carolapermene (jepp. Flertall.).  Diktsamlingene. Og, ikke minst: Skoledagbøkene. Grøss og gru. Se for deg settingen: Søndagsmiddag, fred og ingen fare. En slik harmoni tre viltre unger, bergenserektemake og lærerfrue kan utgjøre. "Liv, se hva jeg fant på loftet" Tatarataaaa. Idyllen brutt. Alles oppmerksomhet rettet mod PREMIEN, ydmykelsen min. Jepp. Og denne gangen Pusur skoledagbok. Gulp.

 Jeg var åpenbart en vidløftig og svevende person, jeg digget Carola og Slade og Abba og Kiss og Prince og Bobbysocks og Glenn Medeiros og Simply Red og Duran Duran og Eurythmics og Dollie de luxe og Wham og Whitney Houston og Bob Dylan og til og med et polsk band som spilte på englandsbåten digget jeg. Jeg elsket også (rettere sagt I loved, selvsagt) den ene etter den andre, om ikke så uoverskuelig mange, så var de ihvertfall skiftende! Og varierende, jeg hadde tydeligvis ingen mal for flammene mine (rent bortsett fra at svært mange av dem trakterte et eller annet instrument og hadde snakketøyet i orden). Det er klassekamerater, gutter i Egersund (oh, the city of dreams!), han dødssøte på elevinternatet, ten sing-lederen, Pål Waaktaar (alle liker de to andre, stakkar..), han i klassen igjen osv osv.

Skjelett, ikkje lenger i skapet.
LOVE, altså. Rett i fleisen etterhvert som jeg blir tvunget til å bla i Pusurboka min mor triumferende holder åpent foran ansiktet mitt. Den har svulmet til omtrent dobbel størrelse, og veier omtrent det samme som eldtsemann da han ble født.  Den er full av de rareste ting, en kinobillett (BMX-banden. Åpenbart forelsket...), en skviset blomst (nellik, mon?), ti tusen lapper, klistermerke fra en banan (du hendelse) og uendelig med drodlinger, sitater og fantasier. Samt navnet mitt i mange ulige signeringsformer (jeg har gjort en dårlig jobb, har fortsatt crappy signatur!). Minner, minner, minner.
Noen minner er gode; hemmelige blikk, hjertebank, varme smil, små skjulte kyss og store tanker. Noen er morsomt bittersøte, som han som trakterte gitaren svært godt og sjekket opp meg OG min bestevenninne (og sikker mange både før og etter oss!) med "Wonderful tonight". Noen minner er svake, det er ikke alle jeg faktisk husker ansiktet til, noen er såre og noen er direkte vonde. Følelsene som ung er ikke så annerledes enn følelsene til en voksen, gift trebarnsmamma, selv om jeg ikke proklamerer min LOVE i særlig grad, ihvertfall ikke skriftlig! Og ihvertfall ikke i fiffig oppkonstruerte tallkoder!!! Og heller sjeldent dekorert med blomster og klistermerker!

Hverdagen møter oss alle. Det mest rosenrøde møter grå oppvaskbust og skitne middagstallerkner, sjarmerende plystring blir irriterende hvining. En bruker mer våken tid sammen med de på jobben enn man tilbringer med sin utkårede. Tyngdekraften er ubarmhjertig, hårene på leggene gror og det er simpelthen ikke alltid sjarmerende med soveånde. Hverdagen velter utover oss, og det er så lett å la seg irritere, så lett å la seg såre, så lett å ta for gitt, så lett å tenke på Per og Pål og glemme sin egen Espen Askeladd og det halve kongeriket en faktisk har! Har en del av flammene som venner på facebook, andre skal jeg (rødmende) innrømme å ha googlet eller forhørt meg sånn "tilfeldig" om. Kan vel i de fleste tilfeller si at det nok var greit det gikk som det gjorde, både i de tilfellene jeg hemmeligholdt for alle og enhver (og spesielt hovedrolleinnehaveren!), og i de tilfellene jeg prøvde å få napp (med og uten hell). Det er likevel spennende og besnærende å tenke what if..., og i et tusendels sekund kan en rosenrød tilværelse tydelig glitre i mitt indre. Men jeg vet, ærlig talt, at det er nettopp det det er. Et rosenrødt fantasifoster.

Sjarmtroll med gitar
LOVE, altså. Hva jeg egentlig så for meg i min uskyldige(ha!) ungdom der jeg skriblet med et imponerende utvalg tusjer og penner diverse navn og drømmer, vet jeg ikke helt. Tanken på forelskelsen var kanskje nok, tanken og de bevrende følelsene, det å føle seg på toppen av verden om han verdediget meg et blikk og på bunnen av bakken om han overså meg. Det å pynte seg før en syklet til skolen, det å pugge morsomheter og det å prøve å være interessant og ikke minst interessert i det de brydde seg om (minner om at mange av dem trakterte instrumenter, og det med intens innlevelse og engasjement. Hadde jeg hørt etter, hadde jeg kunnet et og annet om gitarstrenger og ventilolje!) (men teksten til "Wonderful tonight" lærte jeg meg, i bitterhetens navn. Har gjort stor lykke i festlig lag!)

Mitt vakreste bilde på kjærlighet har jeg fra tivoli i København, 1998. Studenter på tur, sen, kjølig vårkveld. Rakettoppskytning midnatt, vi wow'er og klapper akkurat som forventet, da de dukker opp. Paret i 70-åra. Han med grå jakke og hatt, hun med brun kåpe og brun alpelue. Briller, begge to, litt lute og framoverbøyde. Hånd i hånd. Og plutselig. Het omfavnelse, intenst kyss! Armene rundt hverandre, rett og slett klinende! Vi har lyst til å klappe, juble og wow'e, men tørker bare bort de litt rørte tårene og tenker i dyp, dyp misunnelse at det er akkurat dette vi vil ha. Det er dette som er kjærleik!




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar