Et hus er ikke et hjem før det har en katt

Underdanige kvinnemenneske-
klø meg!

 Da vi begynte prosessen med å flytte til fastlandet, visste vi ikke hva korona eller ventekarantene eller meter´n eller hvem Espen Nakstad var. Vi visste ikke hvor såre hendene skulle bli etter de mange daglige dosene spritvask, og vi visste ikke hvor mye Netflix og Freia skulle bety i livene våre. Ikke visste vi at vi ville få behov for å kjøpe både tursko og joggesko av bedre kvalitet enn vi pleier, og ikke visste vi hvor mange ganger vi skulle få en bomullspinne opp i nesa. Ikke visste vi hva kohort var, og ikke ante vi at vi skulle stå i kø utenfor Fretex en lørdag for å lete etter skatter til diverse redesignprosjekter, og ikke visste vi hvor veldig lenge det sulle gå før vi fikk klemme noen til avskjed eller til velkommen eller til så godt å se deg igjen, og ikke visste vi at vi bare skulle vinke til de nye naboene våre, eller at det å hilse på en fremmed mann rundt Stokkelandsvannet føles som det viktigste man kan gjøre. Ikke visste vi at vi forlot mennesker på Kvitsøy uten klemmer, eller ble kjent med mennesker uten å ta dem i hånda. Ikke visste vi at munnbind sulle bli en del av hverdagen, og at det å få til en samtale med mennesker innebærer planlegging (og en potensiell følelse av å være til bry). 

Som jeg savner folk. Som jeg savner kafé. Som jeg savner å ta folk i hånda og hilse, eller å klemme folk sånn helt på ordentlig. Jeg tror pus savner det også. Kanskje ikke kafé, men folk, og muligens noen undersåtter i katteverdenen. 

For en liten stund siden sukket jeg litt over mangelen på nabodrøs, vi har hyggelige naboer, og vi småsnakker jo litt om været da, men det er snodig å ikke håndhilse eller å hilse sånn ordentlig, eller invitere til kaffe i hagestua. Så tok pus affære. Det begynte med at han besøkte leieboerens datter. De kom visst godt utav det med hverandre. Det fortsatte med at han besøkte taket til nabohuset på jakt etter en fristende fugl, men da naboens vesle sønn åpnet døra, fant pus ut at han kunne ta en liten visitt inn til dem. Sånn fikk vi vite at pus har blitt en del av deres liv; er han på plass og tar i mot dem når de kommer hjem, eller ligger han i vinduet og ser på dem? Mjau-mjau lyder likt på de fleste språk! Like før jul hilste forøvrig pus såpass heftig på en katt i nabolaget at jeg måtte rykke ut for å redde ham- resultatet ble et uelegant fall i utetrappa, bivånet av mennesker jeg knapt hadde vinket til (samt en vond skulder, mørbanket rygg og en katt som endte opp hos dyrlegen). Det er ikke så enkelt å gå fra gatas skrekk til en innflytterpingle av en katt, og foreløpig har rottene, fuglene, sommerfuglene og musene han ga oss i gave på Kvitsøy kun blitt erstattet med mye kos, mye mjauing og kloring på møblene- hvis vi da ser bort fra de første ukene i nytt hus, hvor han straffet meg for denne flyttegreia med å tisse i min seng. Tre ganger. 

Jeg stortrives i nytt hus. Stortrives med butikkutvalg og turmuligheter, med flere mennesker rundt meg og generelt muligheter litt større samfunn gir. Trives litt mindre med lockdown og alle de avtalene det ikke har blitt noe av ennå. Trives svært dårlig med å måtte avlyse, er lei streaming og er fortsatt en dårlig digital møtedeltaker. Savner samtaler. Savner å besøke folk, fnise over en kaffekopp eller et glass vin, delta på en gudstjeneste uten å opplyse navn og telefonnummer og ikke minst savner jeg å legge planer jeg kan anta det blir noe av. Det er øyfolk jeg så gjerne skulle klemt på og pratet lenge med, og det er folk her i byen jeg ikke kan vente med å møte, jeg har tidligere kollegaer og venner jeg savner, og jeg har både gamle og nye bekjente jeg gjerne skulle brukt tid med. 

Og jeg har en katt. Han mjauer "mamma" når han vil ha noe, klager høylydt når han ikke vil noe, og synes luktene her på Ganddal er snodige. Og han hilser på naboungene.

Fugl!!

Katten trives litt bedre. Han har dratt hjem en knokkel av noe slag,  er stadig på jakt etter fugler og snerrer ublidt mot naboens hund. Men tar gjerne en visitt inn til naboen. 

Oppdatering: I skrivende stund kom husets datter inn og opplyste om at katten kom inn med.... MUS!!!!!!!

Katt i oransje

Just another manic Monday

(The Bangles, en gang i forrige årtusen...)

Ikke sol hver dag, nei

Det nærmer seg slutten på påskeferien. Påskeeggene er tømt, de gule tulipanene forlengst avblomstret, pus har lekt med all påskepynt opptil flere ganger, og jeg har hulket til avslutningen av påskekrimmen på Nrk, Nedgravde hemmeligheter. Jeg har drukket unevnelige mengder kaffe, spilt brettspill med unger, tatt fram strikketøyet for et par omganger, gått turer, spist svartbrente pølser og småsvidde marshmallows, jeg har fregner på nesen og lest tre bøker. Jeg har skrevet i hytteboka, møtt familie, møtt ungenes kjærester, tatt koronatest, snakket med mennesker, snappet tåpelige og klissete nasjonalromantiske solnedganger, sett tåpelige filmer med mannemann-helter og hylende permanentkvinner, hørt de fantastiske tekstene til Kaizers Orchestra om og om og om igjen, øvelseskjørt med junior, lagd mengder med middag, tørket kilovis med smuler, drukket enda mer kaffe, lest kloke menneskers utfordrende og givende tanker, handlet enorme mengder påfyll til påskeegg, vasket klær, mast på unger som ikke vil stå opp, mast på unger som ikke vil legge seg, sunget påskesanger jeg kan og påskesanger jeg absolutt ikke er så stødig på sammen med mennesker som synger som engler, jeg har mimret om fortid, vært på de stedene jeg er tryggest på i verden, gått turer på steder jeg ikke har vært på før, og snakket med mennesker jeg beundrer dypt. 

I dag er det mandag. I morgen er det også en mandag, og siden jeg er lærer, er det jammen en mandag på onsdag også, siden tirsdagsmandagen i morgen er planleggingsdag. Jeg er ikke så veldig god på mandager. Men mandager kan være fine. De kan være muligheter. Nye sjanser. Valg. Det kan være da du tar sjansen på å bryte ut, da du tar sjansen på å bli, da du tar sjansen på å stole på noen andre, eller da du tar sjansen på å kun stole på deg selv. Jeg er ikke spesielt god på mandager. Jeg er ikke så flink til å ta alle muligheter heller, jeg lar sjanser fare forbi fordi jeg er redd, fordi jeg er treig i oppfattelsen, fordi jeg tenker jeg ikke kan eller ikke er god nok. 

Påskeferien er nesten over. Der ligger mangfoldige mandager foran meg. Noen gode. Noen gylne. Noen grå. Noen med nederlag. Noen med seire. Denne uka er full av mandager. Jeg er ikke spesielt god på mandager, men jeg vil ta imot mulighetene mandagene gir. 

  Og dersom du trenger det.... for skikkelig kjipe mandager, samme hvilken       dag i uka mandagen havner på, så hjelper det å ta fram sin indre tenåring, gripe hårbørsten og synge med på Manic Monday Teksten sitter garantert bedre enn du tror, og hvis ikke får du ta den mer eller mindre fritt etter hukommelsen... Smilgaranti. 

 

Alle skal få

Så, så fint!

Hestehov!!!!

Sluttet etterhvert å fylle på egg, alt havnet
i en diger skål...

Tur på gamle stier

Drømmen om sommervarme og akseptable
badetemperaturer lever

Marshmallows i store, klissete mengder

Lykkeeksplosjon i Sandvedparken