“Now at last they were beginning Chapter One of the Great Story which no one on earth has read: which goes on for ever: in which every chapter is better than the one before.”

(C.S. Lewis)

Mange nye rynker rikere der, altså. 

Nå er det over ett år siden sist jeg skrev noe her, et år som har flydd avgårde i et halsbrekkende tempo, men som også har vart evig. Det har vært et år fylt av begivenheter av både den gode, glitrende, tårevåte og smertefulle varianten, og det har vært et år hvor jeg har fått feiret gode venners runde dager, etablert nye vennskap og bekjentskap, mistet venner og tatt nye valg. Jeg har tatt noen spennende valg, blant annet har jeg fått et vikariat i SMISO Rogaland (Senter mot incest og seksuelle overgrep), jeg har feiret husets andre konfirmant og midt i jobbskifte og overlappinger og konfirmantforberedelser og vårtravelheten avsluttet jeg masteroppgaven min (og dersom jeg kan drive litt ublu og freidig selvpromotering stiller jeg gjerne med et foredrag, en kaffidrøs eller en samtale om emnet "Kampen for tilgivelsen", og jeg deler villig vekk oppgaven om noen vil lese!). 

Jeg har tatt noen mislykka valg, som å trene mye og bare spise sunt, eller å lære meg å strikke den genseren, eller å ikke bli såret av andre, eller ikke såre andre. Valgene vi tar får konsekvenser. Jeg har ikke noen tanke om at disse ordene i en helt ordinær blogg vil ha noen spesiell påvirkning, men vi tar mange valg som kan gi uante konsekvenser. En av grunnen til at jeg tar opp igjen skrivingen er indirekte skryt fra et menneske jeg egentlig ikke kjenner, men som mener jeg bør skrive, og et menneske i hans nære krets som videreformidlet det til meg. Konsekvensen av at jeg ble både smigret, glad og lysten til å skrive litt igjen, våknet.

Nå er det nye begynnelser igjen. Nye muligheter, og innimellom et og annet halvblankt ark, selv om jeg vel har kommet såpass langt i livet at det er få av arkene som er skinnende hvite. Jeg har skrevet en masteroppgave om tilgivelse. Hva er tilgivelse, hvorfor tilgir vi det som tilsynelatende er utilgivelig, og må vi alltid tilgi? Fem kloke mennesker har gitt av sin tid og sin erfaring og sine kloke tanker for at jeg skulle få til dette prosjektet. Om jeg lærte noe? Jøye meg. Man kan mene mangt og mye om masterstudenter, men til tross for det vanvittige stresset jeg levde i denne våren har jeg lyst til å skrive en ny oppgave. Jeg har til og med funnet et nytt tema, og jeg har til og med tenkt hvordan jeg skal bruke hypotesen min inn i forskningen. Tilgivelse er ikke enkelt å gjøre akademisk, og konsekvensen av å velge en slik oppgave var nok at den levde med meg i alt jeg gjorde og ikke var helt enkel å legge bort, men jeg lærte også utrolig mye, og jeg vil påstå at det er mange som har noe å lære av de modige menneskene jeg fikk intervjue og mengden med litteratur og teori jeg anvendte... Tilgivelse er mer enn å godta og akseptere. Tilgivelse er å plassere skyld, tilgivelse handler om oppreisning, valg og nye begynnelser. Og alt det midt i mellom, som ikke er så vellykket. Som å prøve i årevis å tilgi. Eller å kjenne presset til å tilgi så sterkt at man vender seg bort fra fellesskapet og der man helst vil være. Eller kravet om tilgivelse, "det er jo så lenge siden, hva feiler det deg?"

Jeg liker nye begynnelser, men er elendig på avslutninger. Jeg liker å hoppe, men hater å satse. Jeg feiler, prøver... og vil så gjerne være like modig og like sterk som de jeg har intervjuet i oppgaven min. En ny begynnelse. For min skyld.

Kjære du som leser: Takk.