Om å gå på trynet

Dr. Martens. Før de ble velbrukte.

Jeg har gått på trynet. Igjen. Men denne gangen bokstavlig. Det vil si ikke helt bokstavlig, for jeg har bokstavlig talt gått på skulderen. Med et smell. Scenen er som følger: Klokka er 06.12. Det er en mandag i januar. Jeg skal til Oslo, og må ta pendlerbåt. Det er årets første frostmorgen, jeg bærer koffert i høyre hånd, sekk på ryggen, kaffikopp i venstre hånd. I det jeg tråkker ned på hurtigbåtdekket, møter velbrukte dr.Martens speilblank is. I neste øyeblikk ligger jeg der, på skuldera. Fortsatt med koffert i høyre hånd, sekk på ryggen (nåja, hodet) og ikke en dråpe kaffe sølt ut.

-Går det bra?
-Jada. Eg ska bare stå her litt eg. Hihi. 
-Trenge du noge hjelp?
-Nei, ikkje tenk på det!

Drøye to måneder senere kan jeg være ærlig nok å si at jeg tok grundig feil. Ja, jeg løy faktisk. For det som var ganske vondt i skuldera der og da, og som jeg vurderte som noe som raskt blir bedre helt av seg selv, har blitt til en temmelig smertefull runddans i helsevesenet med leger og fysioterapi og MR og ultralyd og tidenes klareste tale da jeg, etter fire dager (jeg dro selvsagt til Oslo for studiesamling som planlagt) endelig gikk til legesjekk:

-Har du vondt nå?
-Ja
-Du har bare deg selv å takke. 

Det fine med dette, er at folk har mye å fortelle om egne skulderskader, og alle kjenner noen som aldri har blitt helt bra igjen etter å ha falt. Noe annet fint er at jeg har fått lest Bonytt 6/2011 tre ganger, og jeg har måttet lære meg å be litt mer om hjelp. Eller ta  imot hjelp, da. Folk liker å hjelpe. Noe som ikke er så fint er jo at jeg er til bry, og at padlesesongen 2017 står i reell fare for å bli kaffekoppogsolstolsesong.

Når jeg blir bra igjen, skal jeg, i tillegg til å padle, bli sykt karismatisk og bære handleposer for gamle damer.

Og bruke brodder.