Jeg tenner et lys. Det første lyset, og jeg tenner det for
alle som er på flukt, alle som ikke har et hjem, som i denne stund gjemmer seg,
i redsel, uforståelighet, på et hav, i en bil, i en container, til fots. For
barna, revet opp og ut av trygghet, barn på vandring. For mødrene, fedrene,
menn og damer, de som leter etter noe bedre på flukt fra det uforståelige. Jeg
tenner et lys, jeg tenner en million lys om det kunne hjelpe, lys til å finne
veien ut av det uforståelige, lys til å
finne trygghet, til forståelse, til varme, til å finne en havn og et hjem. Til
å møte klok forståelse og vennskap, til å møte menneskelig varme, til å ikke
bli vi og dem, men til å bli oss, Oss. Jeg tenner et lys for oss. I en verden som
på så mange måter føles håpløs, tenner jeg et lys for de som trenger det så veldig, veldig mye mer enn oss andre. Og
jeg tenner det samme lyset for oss som skal se, som skal se hva andre mennesker
trenger, som skal fatte og begripe at mennesker på flukt trenger trygge havner,
lys opp og lær meg å se hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med. Vis hvem jeg kan varme, og hvordan. Gi oss å
være fargeblinde, gi meg å være raus og åpen for det ukjente.
Det tenner jeg lys for.
Jeg tenner to lys. Det ene fortsatt for flyktninger, for de av oss som ikke lever i trygghet, de
av oss som har mistet et hjem, håpet, framtiden. Det andre for alle de som ikke
vil legge seg og sove. De som frykter mørket, både mørket inne i en selv, den
grå tåken som mørkner og hardner til ugjennomtrengelig tristhet, men også
mørket utenfra, at noen vil en vondt, at noen slår. Utnytter. Skader. Skremmer.
Smerter. Ensomheten, stillheten overdøvende hyling. Jeg tenner lys for alle de som er så redde for
mørket at søvnen ikke er en venn. De som er på vandring. De som er på flukt. De
som gjemmer seg hjemme. De som gjemmer seg såpass at ingen vet hvilket mørke de
bærer på. Vis oss hva vi kan gjøre, vis oss hvordan vi kan dempe mørket,
hvordan vi kan sende stråler av håp inn i tåka, hvordan vi kan være til stede
og være fyrtårn for mennesker vi kanskje ikke en gang vet har det vondt. Jeg tenner lys for oss.
Det tenner jeg lys for.
Jeg tenner tre lys. Det første for alle de som lever på
flukt, som er på leting etter trygghet, som mister alt, også det umistelige. Det
andre for dem som lever i et mørke, de som frykter mørket. Det tredje tenner
jeg for de som er syke. For alle som ser skyggene og konturene av døden i livet
sitt, for de som lever med redsel, smerter, sår, engstelse, utmattelse. For
leger, helsepersonell og en medisinindustri som er nådeløst preget av
kapitalisme. For de som styrer pengene, for de som skal forske på medisiner,
trøste, gi håp, tørke tårer, være der i det siste åndedraget. Jeg tenner lys
for de som ikke får de medisinene som er tilgjengelige, fordi de ikke har
penger, eller bor i feil land, eller ikke har kunnskap, jeg tenner et lys for
de som ikke finner styrke til å tenne det selv. Jeg tenner lys for oss som skal være
medmennesker. Som skal se, som skal forstå at noen av oss trenger oss. Gi oss å
være modige nok til å strekke ut en hånd til trøst.
Det tenner jeg lys for.
Jeg tenner fire lys. Et for flyktninger. Et for de som
frykter mørket. Et for de syke. Det siste lyset tenner jeg for håp. Hvor naivt
det en kan kjennes, tenner jeg et lys for håp. For håp for verden. At mennesker
kan møte hverandre i en klem, utstrakte hender. Respekt. Håp om å bli sett.
Hørt. At det skal være trygt å leve i verden, som jente, som gutt, som dame,
som mann. Et håp om at medmennesker skal vise seg, at det er vi som er det, et
kollektivt vi, en håpsring av medmennesker som tenner uendelig med lys i
verden, og som aldri lar være å se, eller rope høyt, eller stå opp for andre.
Jeg tenner et lys for en verden som trenger et barn født i en stall for å huske
hvor stort håpet om livet kan være.
Det tenner jeg lys for. Oss. La denne jule bli et oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar