Å sitte på en flyplass og bare være

Jeg sitter på en flyplass og bare er. Er.  Jeg har god tid. God tid til alle de viktige gjøremålene på lista mi før jobb i morgen, god tid til en mengde måting, god tid til den boka som igrunnen ikke er så spennende, men som jeg bare må bli ferdig med nå snart. God tid til å spise resten av sjokoladen fra i går, småsmeltet sjokolade som smaker søtt kliss, men som liksom hører til når man for en gangs skyld reiser alene.

Jeg bare sitter og jeg er. Jeg er her, pustende og levende, tvers overfor en småbarnsfar med dårlig samvittighet siden han ikke rekker hjem til de skal på kino, tvers overfor en travel og klok student, en fyldig forretningsmann med lilla sokker, og hun som later som om hun leser et ukeblad. Det er føtter i fleng, travle føtter, velkledde føtter, snertne føtter, sporty føtter, tuslende føtter, triste føtter, rullende føtter, løpende føtter. Det er kaffelukt og høyttaleropprop, det er trøtte øyne og brustne drømmer, vakre minner og forhåpninger. Barn som reiser alene, barn som ønsker de reiste alene, fedre med travle miner og bustete helgepappahår, mødre med tårer i øynene og påklistra smil. Engstelig bestemor, sulten bestefar. Lekende barn. Gråtende barn. Ventende mennesker og slukørete mennesker.

Jeg bare er der, og prøver å være et smil eller et hyggelig nikk, jeg prøver å tenke at å være her også er en del av reisen, en del av prosessen, og at akkurat nå er det at jeg er her, livet mitt.

Jeg har vært et annet sted, og skal et annet sted. 

Men akkurat nå er livet mitt her.

Hvor jeg sitter

på en travel 

flyplass

og

bare

er

- fint-