Konkurranseinstinkt og myke mager

I et anfall av galskap, gruppepress eller generell oi-en-liste-med-navn-på-der-må-jeg-jo-skrive-meg-på!-entusiasme, har jeg nå blitt utstyrt med skritteller og egen registrert bruker på Dytt.no. Vi skal visst i løpet av ikke så mange dager gå fryktelig langt (og oppriktig talt: lurer du på mer kan du vel sjekke linken selv??? Dette er ikke på noen måte et sponset innlegg, nemlig.)

Så lurt, sier du kanskje, det sa iallfall jeg, eller egentlig var det den delen av meg som sa det som skal til syden i sommer, og som har et kult skjørt i skapet jeg bare VIL ha på igjen. Resten av meg sa mer sånn overbærende m-hm og det får vi nå se på ditt bleikfeite kvinnemenneske. Men altså. Skritteller. Den fine gjengen jeg jobber med på skolen kan gjerne hylles inn i superlativer titt og ofte, men det er en egenskap som iblant dominerer faretruende... Gjett hva? De besitter konkurranseinstinktet. Ikke litt. De besitter det såpass at det tangerer skremmende. De besitter det såpass at i samme øyeblikk vi liksom er på et lag, så er vi der. Der. KOM AN! STÅ PÅ!! Egenskaper og heiarop som får meg til umiddelbart å føle at hendene er innsmurt i olje, beina er av gele og barndommens benkesliting og vi-hadde-henne-sist-nå-er-det-deres-tur-minner blomstrer. Og gjør meg fnisete, ukoordinert og nærmest blind. Og fullstendig ubrukelig. Sånn veldig tydelig fullstendig ubrukelig.

Det begynner godt. Vi får for få skrittellere tilsendt,og jeg blir utvalgt til å begynne to og en halv dag etter de andre. Det vil si fredags ettermiddag. Etter at elevene har gått hjem. Etter at alle trapper er forsert og alle glemte bøker er hentet. Jeg får hjelp til å registrere meg, og vips får jeg hjelp til å vite hvordan jeg ligger an i forhold til de andre på skolen også, les skritteterne. Skrittelleren er tema i lunsjen, rundt kaffedrøsen, under planlegging av neste uke og, i det hele tatt..... Skrittelleren er tema på Facebook og i god helg og få mange skritt (!!!)-hilsener, og målet er klart: de fem nederste på resultatlista skal lage festmat til de fem øverste.  I tillegg til jubelropet, den utilslørte seiersrusen og, sist men ikke minst: triumfen.

Dette skal trigge god helse, godt hjerte og sunne holdninger. Samt vi skal visst bli så slanke og spreke at det kommer til å bli en lykkelig sommer hvor vi tasser rundt i matchende klær, lange kjoler og stråhatter, mens vi når euforiske høyder i lykkerus, der vi skåler i sitronvann. Har sett det på bildene! Mhm.

Som sagt begynte jeg i går. Og jeg ligger sykt godt an, som telleren forteller meg. Sløv alene-mamma-fredag. Stort sett alle skritta fikk jeg mellom sofa og kjøkken, på jakt etter sjokolade og brus.

-Mamma, kan eg vær i sengå di? Det blåse sånne skumle lyder og eg e litt redde
-Klart, kom du, jentå mi....
-Mamma, du e så fin.
-Syns du??
-Ja, du e sånn rund og mjuk og fin mamma. Det e ikkje skummelt når du e der.


Noen som vil ha et sykt kult skjørt og en pent brukt skritteller??

Imponerende. Og ja. Det gule bak der er rester
av påskepynten. På soverommet, ja.