 |
| Sønn. Ellevill. |
Muligens er det en aldri så liten midtlivskrise på gang, eller kanskje er det våryrheten som har tatt meg, eller overdosen sjokolade jeg har tilført kroppen sammen med kombinasjonen varm kaffe, lunken kaffe, god kaffe, vond kaffe, pulverkaffe, kald kaffe, svak kaffe, ut-av-tellinga-på-hvor-mange-skjeer-kaffe-kaffe, vennekaffe, alene-kaffe og generelt koffein-og-sukker-kombinasjonen, eller kanskje er det vissheten om at det er mai, du skjønne, milde allerede, eller det er pur glede etter å NESTEN ha betalt barnepris i skitrekket, eller det er et eller annet ellevillt virus som har satt seg, men jeg har begynt å bli klar til å gjøre slike ting jeg egentlig ikke tør.
Sist helg trosset jeg vannskrekk og manglende retningssans, og padlet kajakk. Magisk. Vakre, vakre Kvitsøy, og vakre, vakre været. Nå skal det nevnes at jeg ikke padlet alene. Ikke padlet jeg særlig fort heller. Men jeg gliste stort sett hele tiden, og nøt det heftig! Og har store planer om å gjenta det, må bare finne noen som er fjollete/modige nok til å låne bort kajakk til engstelige pingledamer uten vett og forstand.
Jeg vurderer å tatovere meg. Jepp. Bildebevis loves, dersom jeg tør. Og dersom jeg klarer å bli enig med meg selv om hva og hvor og hvordan.
Jeg har øvd på å si nei. Øvd på, ikke helt gjennomført, men iallfall øvd på. Snill-pike skal bli til fornuftig, snill pike.
Jeg har tenkt grundig gjennom hva jeg vil og ikke vil, satt meg noen hårete mål og tenkt at jeg faktisk skal gjennomføre noen av dem, selv om jeg må hoppe litt høyere enn jeg er komfortabel med, selv om jeg må være til bry og selv om jeg sannsynligvis ikke når målene, så er de der!
Jeg har rent slalåm med ellevill 14-åring uten vett og forstand, og jeg beholdt eget vett og forstand.
Jeg har møtt og klemt mennesker jeg ikke har sett siden mitt "forrige liv", mennesker som en gang var blant de viktigste, mennesker jeg har lengtet etter og mennesker jeg har savnet, mennesker jeg har fryktet og mennesker jeg har fortrengt. Nå har jeg klemt dem! Og noen av dem skal jeg faktisk møte igjen i ferien!
Jeg har tatt ordet i et par forsamlinger og jeg har brukt høy stemme og sagt det jeg egentlig mener, og jeg har dramaturgisk understreket det hele med italiensk gestikulering, himling med øynene og en aldri så liten Mama Mia! Jeg har vært helt utenfor og ikke kjent noen i en stor forsamling, og jeg har hilst på mennesker jeg synes er skumle, mennesker med Stor Autoritet Og Rutete Skjorter og et ordforråd jeg forstår kun bittelitt av, ja, ikke nok med det, jeg har sagt i mot de samme menneskene og smilt meg gjennom reaksjoner av sukkende karakter.
Jeg skal våge mye mer. Og jeg begynte i en grønn kajakk.
Nå skal jeg bare tenke på det som er fint. For det er sommer, og de fineste elevene jeg vet om har tegnet og skrevet og kjøpt gave til meg, de har klemt meg og smilt og grått sånn helt uten at noen har sagt noe på det. De vil leke de samme lekene som i fjor og i forfjor. Det er fint. Det er fint at båtmotoren ble fikset av kyndige hender, at folk kjøper lodd og går på ordentlig basar, det er fint at noen synes det er lenge siden jeg var på butikken og om jeg er frisk nå? Det er fint at naboen har kanel-og-sukker-blanding til låns en lørdag, og at vi kan si at vi ikke vil ha tilbake brødet vi lånte bort, neste gang kan vi ha glemt å handle. Det er fint at vi vet hvem som skal flytte hit før de kommer, det er fint å vite at noen vet hvem jeg er. Det er fint at noen vet jeg trenger en klem en helt vanlig tirsdag.
Det er fint å bo på landet når det er sånne dager som st.hans. Dager som er spekket med tradisjon. "Hva, selger man kaker der? Det gjorde de ikke i fjor, da sto de der borte!", hørte jeg meg selv si i går. Og det er fint. Fint med grilling i temmelig stiv og kald vind, fint med folk og leker og unger som springer rundt og gjorde akkurat det samme som i fjor. Og forfjor. Bare at ungene er større, og hjelper hverandre i sekkeløp og potetløp. Det er fint med landet. Og så er det så veldig fint at brannbilen møter opp, at det lokale brannvesenet er med på å få fyr på bålet og slukker tilløp til spredning, og slukker grillen. At de smiler og ler, og ungene deres er minst like store beundrere som de andre ungene.
Enda finere er det grunnen at livet på landet nå er ganske likt livet på landet før. Da jeg var ung. Og da andre var unge. Og det er veldig fint at noen skriver sanger om sine minner, som blir til våre minner. Som Tønes. Som synger om St.Hans 1987. Og det er nesten akkurat slik jeg husker mine st-hanser, bare krydret med min barndoms sommerferie-og-herme-etter-mamma-og-pappa-sin-dialekt-språk. Jeg synes du skal høre på denne sangen jeg, mens du ser noen av podens blinkskudd fra i går, her på landet. For det var fint. Selv om det var St.Hans 2014. Og bålet var trygt.
