Å finne de riktige orda.

I dag hadde jeg tenkt å skrive litt om valget, litt om politikk, litt om flyktninger og litt om hvordan vi, som verdenssamfunn, skal hjelpe de av oss som ikke har det så greit. Så ville jeg skrive litt om kirkevalget, litt om å ta riktige standpunkt og lytte til andre mennesker med et åpent sinn, og litt om å tenke at alle er like elsket som deg og som meg, alle faktisk, og jeg ville skrive litt om å tryne og om å reise seg igjen, og referere til at det er verdensdagen for selvmordsforebygging i dag, og at det alltid vil være lys, et eller annet sted vil det være lys, muligheter og en liten dør på gløtt, at jeg vil gjerne være der for deg om du skulle trenge det, om det er deg det gjelder, at mørket ligger over deg, og jeg ville skrive de gode, sterke tankene om livet. Livet.

Men for hvert ord jeg skriver står bildet av den gråtekvalte faren der. Moren. Onkelen. Bestefaren, tanten, de triste øynene. Barna. Barna på stranden og barna i lange rekker. De døde. De levende. Barna som skulle lekt, ledd, grått og danset. Barna, som skulle vært framtiden og håpet, men som nå avvises og mistenkeliggjøres, fratas håpet, fratas smilet. Smerten. Uforståeligheten. Og her sitter jeg og vet ikke hva jeg kan gjøre, bortsett fra nettopp dette:


SOS-barnebyer

Røde kors

Unicef

Kirkens nødhjelp

Solgløtt

Det er tidlig morgen i Oslo. Tidlig morgen, og regnet høljer ned, det er støvler og regnjakker, paraplyer og travle blikk, og vi står tett og klamt og fuktig på t-banestasjonen, og selv om vi later som om det ikke er noen andre rundt oss, er vi så veldig klar over hun jenta med de store krøllene og brun ullgenser, hun lukter våt hund, og han med den store paraplyen, og han som har fått telefon om at han burde vært et annet sted men som nå står i en våt og klam t-banekøog lover å skynde seg alt han kan, ikke vær redd, han er der snart, og vi er så veldig klar over han loslitte mannen som sitter i trappa og sover, han skal ikke være der, men er der, og lukter gårsdagen og dagen før det, og gjør ikke noen fortred, det regner ute og er en helt vanlig, våt morgen i Oslo.

Men bare tilsynelatende. På en av banene sitter hun nemlig, en liten jente med blå støvler og rød regnjakke, og sammen med henne sitter både mamma og pappa, det er så sjeldent at de er der begge to, som oftest er det bare mamma, og annenhver onsdag og noen helger er det pappa, men i dag er de der begge to, og det er bae veldig fint. Pappa har den grønne regnjakken og lukter så veldig pappa, og mamma sitter ved siden av og er bare en helt nydelig vakker mamma. Det er så fint å være der sammen med dem, og når de kommer til Majorstua og pappa skal av, pappa og så veldig mange andre, er det både litt trist og litt rart, han klemmer henne, og han kikker gjennom vinduet og gjør en rar grimase, og hun sender slengkyss, mange, mange slengkyss, og mamma smiler og pappa ser ordentlig glad ut, sånn pappaglad som han blir når hun kommer, og mamma ser sterk ut og det gjør ikke noe at de ikke skal reise sammen sånn hver dag, for de skal gjøre det i blant, og da skal mamma smile og pappa skal ta slengkyssene hennes og det gjør ikke noe at det regner.

Det er tidlig morgen i Oslo. Det regner, og skoene mine sier kjipp kjapp og det sildrer en dråpe ned over ryggen min, og hele dagen er badet i et gyldent lys.