tirsdag 30. juli 2013

Hey, teacher, leave them kids alone

-Du som e lærer, du har vel de beste dagene nå?
-Joda...
-Du nyte vel dei sinnsyke feriane, og bare sidde med beinå høgt og bare sløve?
-Eh.. ikkje heilt...
-Du bare gnir deg i hendå når me vanlige mennesker går på jobb, gjør du ikkje?
-Eh..nei...

Joda. Lærerferie er vel og bra. Og, i de fleste læreres tilfelle, velfortjent. Først kommer det noen uker hvor du rett og slett sover og renser hodet og rydder i sjela og ikke går på butikken. I år var vi lure nok til å legge denne rekreasjonsfasen til syden. Da gjør det liksom ingenting at man velter seg rundt på en solseng og ikke gjør annet enn å snu seg. Kanskje. Så kommer fasen hvor huset, som har vært travelt neglisjert de siste månedene, skal komme tilbake til gjenkjennelig, og man skal pleie bekjentskap og venner som har vært like neglisjert og man skal engasjere seg i den ene agurknyheten etter den andre. Så er det fasen hvor alle begynner på jobb, og ungene mine holder på å gå på veggen, og regnet setter inn, og brunfargen forsvinner, og man innser at man ikke har trent mer enn fire ganger denne sommeren heller, og vaskerommet bugner av ubrettet og uvasket kjedsommelighet, og folk legger ut bilder på bilder av verdens beste ferie, og alle inkluderer leende unger med hjemmebakst.

Puh. Jeg nyter dagene. Selvsagt. Lader opp til det jeg allerede nå vet blir en hektisk høst. Selvsagt. Leser mye, ikke minst partiprogram om skolepolitikk, er mye med ungene og gjør spede forsøk på å få orden på vaskerommet. Kvalitetstid er viktig, og i dag har vi blant annet studert nøye rosinene i frokostblandingen, hulket oss gjennom et kapittel av Guro, hatt besøk av Robin (en eller annen helt), satt bolledeig, vasket klær (titusenmillioner voksenpoeng!) og funnet øyne i møblene.

Fin dag. Men det skal bli litt godt med hverdag også. Litt. Bittelitt. Elevene. Kollegaene. Jepp. Fint.

Skal bare gjøre mitt for handelstanden i London først, så er jeg der igjen, i fotformsko, batikkjole og hjemmeperlet smykke. Uthvilt etter en lang ferie, med leire og maling under neglene, egenproduserte viser på opptakskassett og med ukuelig hang til å spre Margrethe Munthe og "Da klokka klang".

Eller noe.

Lærerferie og rosiner. Som sus i serken.

Du kunne blitt lærer du også! Jepp!

søndag 28. juli 2013

Ingenting

Det er søndag. Sommersøndag, stille og rolig sommersøndag med bok og kaffekopp, med lillesøster som sover lenge og som leker seg ut av søvnen og inn i stua, som kroer seg på et teppe med tusen nybadede barbiedukker og småplager storebrødre som ligger på sofaen og simpelthen ikke gidder, og det er ro og fred og rotete kjøkkenbenk, skiver med ost og glass med melk, det er lek og det er høytlesning og det er brødre som forenes i at de gidder, likevel, og de spiller playstation og blir ivrig svette i luggen, og det gjør ingenting.

Ingenting.

For ute drysses våte sommerkyss over plenen, trampolinen, ripsen og de gjenglemte skoene fra i går. Ute er det grått innevær og det er vidunderlig deilig at støv vaskes bort og blader får tilbake skinnende grønn glans, det
er vidunderlig vakkert at det dannes tusener av evige sirkler på rolig sjøoverflate, det er vidunderlig deilig å få lov til å være inne og fordype seg i bøker, vidunderlig deilig å kjenne roen i de små sommerregndråpene som sakte og forsiktig pipler nedover kjøkkenvinduet og får verden til å lukte nydusjet sommervått, vidunderlig deilig å få en pause fra påtrengende vellykket sommerliv og vidunderlig deilig å vite at solen skal hilse på oss igjen, snart, snart, pausen er snart over og det er ut og varmt og herlig og godt. Og fargerikt rent. Det er søndag. Sommersøndag. Full av ingenting.

Ingenting.


Vidunderlige ingenting.


Sommervasket rips

lørdag 27. juli 2013

Herliga London!!!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg svinset rundt på Oxford Street, eller svanset innom Harrods, eller opplevde magiske The Mousetrap på The St.Martins Theatre, eller småfniste av en særdeles kreativ-liberal-smånaturistisk politikerspire i Hyde Park, eller storfniste av vaktskiftet ved Buckingham Palace, eller spiste et par liter popcorn på kinopremiere, eller flørtet med en som lignet bittelitt på Hugh Grant, eller tok bilder av førti japanere (med førti forskjellige kamera) ("You look nice. Can you take some pictures?", og nice som jeg er, sto jeg der...) på Trafalgar square og fikk to pund til takk for innsatsen, og det er temmelig lenge siden jeg kjøpte lekre dr.Martens og måtte pleie tidenes største gnagsår på tidenes minste hotellrom, og lenge siden jeg måtte klage over mus på rommet, og ble gjort oppmerksom på at det ikke var mus, men en aldri så liten rotte som svinset rundt på hotellrommet, og lenge siden jeg ikke hadde råd til middag i to dager fordi jeg hadde kjøpt et helt fantastisk skjørt som aldri passet, lenge siden jeg så Big Ben og The Tower og ikke minst ble bitt i håret av en altfor ivrig (og veldig skummelt utkledd) ansatt ved London Dungeon, en ansatt som etterpå kom med gratis kaffe, is og nye inngangsbilletter for å trøste hysterisk gråtende ung dame med et aldri så lite bitt-i-hår-traume innabords, lenge siden venninneturer og kjæresteturer og ikke så veldig godt planlagte studentvennerturer, lenge siden god og sterk te og pub'er med navn som "The duck and the bell", lenge siden jeg kanskje så en kjendis kjøre forbi i en taxi, og veldig lenge siden jeg tenkte at London, London var faktisk litt MIN by, min rømme-til-når-livet-stinker-by.

Og nå, nå har jeg nedtelling igjen. Eller.. ikke jeg. Vi. Vi som i ungene og jeg. Vi teller, og informerer faren deres om nedtellingen. Og vi sparer litt penger. Og jobber med å holde forventningene på et realistisk nivå (hos mor og barn). Og svinsingen og svansingen er planlagt erstattet med trasking i Harry Potters fotspor. Og kofferten er planlagt fylt med diverse Harry Potter-utstyr etter intense planlagte besøk på Harry Potter-utstyrsavdelingen på Hamleys, og vi skal lese oss opp på trollmenn og Sherlock Holmes, og det er forventninger til London Eye og bursdagsfeiring foran Big Ben og det er rett og slett helt andre forventninger til London enn svinsing og svansing og fnising og fjolling, men... men likevel...

Magien er der fortsatt. London, baby.

Can't wait.



London, baby. Med barn fra 6-13 år. Tips??

mandag 15. juli 2013

Nå også som matblogger!

Ideen var kjempegod. Helt supert god. Og lettere påvirket av "Bjørnen i det blå huset" som, med stor suksess, lagde pannekaker med blåbær i røra, pannekaker Tresko og den lille blå musen og Skygge og alle de andre karakterene med SYKT irriterende pipestemmedubbing simpelthen elsket.

Så, altså. For ikke å direkte kopiere oppskriftene til en barneTV-figur og late som om ideen var min, gjorde jeg litt om på den. Skal liksom ikke stå på kreativiteten, nei, og jeg vil jo ikke komme i klammeri med bjørner, eller... jeg er også svært makelig anlagt, og hadde en pose glutenfri ferdigmiks til vaffelrøre stående, så slapp jeg å lete etter mel. Melk. Egg. Sukker. Smør. Salt. Sukker. Oppskriftsbok. Vaffelrøre altså. Med blåbær rett i røra. Ferske, flotte og spreke blåbær hvis du bor på et sted med godt utvalg i butikken. Eller i blåbærlyngen. Men. Er du som meg, derimot, og bor et sted med EN butikk med begrenset utvalg og åpningstid, og med havgapets glitrende mangel på skog og mark og hei og blåbærlyng,  ja da... da tar du en pose frosne bær. Og heller oppi. Litt. Eller alt, hvis du heller litt fort og er litt uoppmerksom i gjerningsøyeblikket, drikker kaffe samtidig som du heller, for eksempel og har latt posen med frosne bær smelte litt lenge. Røre, røre, røre. Vente.

Får du fjernsynskjøkkenetfølelsen nå? Ikke? Hør på denne godsaken her, imens da... Herb Alpert & The Tijuana Brass Finn deg gjerne en liten persillekvast eller et eller annet i mens, du. Jadda.


Jeg lurte litt på det, da jeg åpnet skuffen og tok fram vaffeljernet. Hvorfor lager jeg så sjeldent vafler? Unger og gemal gnafser da høylydt og gladelig i seg godsaker, og det hender jo framandfolk og kristenmannsblod kan luktes i godstua, så hvorfor ikke vafler?

Joda. Nettopp derfor. De henger fast. Faller fra hverandre. Tyter ut og deler seg opp. Etter to mislykka doble forsøk, ble det blåbærpannekaker likevel.
Hmmmmm

Men du kan tro de ble godt mottatt! Oioioi! De sto til tjue i stil, skal man tro odelsgutten.

-Nam! Det va godt, mamma! Knallgodt!
-Så kjekt, bare ta meir du...
-Nam, det va supert, eg lure bare på koss du kom på det fantastiske med de blåbæra?
-Eh, nei, eg bare tenkte litt på ka så va godt og... (ok. Utelot Bjørner og andre barndomstraumer her)
-Det va fantastisk, mamma. Det må du laga igjen. Ofte!
-Bare ta meir!
-Nei, nå må me spara ta de andre...
-Det e møje her, bare ta du, du så likte de så godt....
-Nei, eh, eg e... mett... ja... men de va gode, ja...

Hm. Jeg har enten a) lagd et kulinarisk mesterverk poden faktisk ble mett av veldig fort, eller b) blitt ført litt bak lyset av odelsgutt med finansielle utfordringer til upcoming Londontur. Hmmmmm.

Hmmmmmmmm

Hm

Ka du trur? Gourmetkokk, matblogger av rang eller simpelthen lurt opp i stry...?



torsdag 11. juli 2013

Noen overraskende detaljer om SydenLiv

Når man drar på ferier, sånn som syden, for eksempel, hvor alt er tilrettelagt for en, alt fra den glatte "og i tillegg, kjære frue, i tillegg får de dette lekre skjærebrettet"-reiselederen til måltider og muligheter for å oppleve landets største kaktus, for eksempel, ja da får du litt tid til å reflektere over deg selv. Iallfall gjorde jeg det. Som ikke er så innmari glad i å bade, men har unger som aldri er ute av basseng og sjø. Alenetid, kalles det. Eller.. Blås. Teknisk sett er man ikke alene. Vel, jeg ble ihvertfall bedre kjent med meg selv, eller sydenversjonen av meg selv, og jeg ble jammen litt overrasket. Utvalgte punkter følger:

1) Jeg kan prate med folk jeg ikke kjenner, iført små tøystykker, hvor jeg, samtidig med pratingen, kan klemme intenst på øverste plagg for å tømme det for vann.

2) Jeg har evnen til å se ut som om jeg enten ikke er tilstede eller er svært oppslukt i tykk bok, slik at jeg får med meg alle detaljer i den uhyre interessante diskusjonene angående hussalg som foregår fire solstoler lenger borte (og jo, jeg tror også det var lurt å være ærlig om rørproblemene på nedre toalett)

3) Jeg har en sterk trang til å daske dama som klemmer på alle nektarinene, før hun velger melon til dessert, hardt over fingrene. Istedenfor videreutvikler jeg sjokkerte-øyne-grimasen, til å også uttrykke vemmelse.

4) Jeg er lavmælt og smidig, rolig og behersket, og ikke minst UTROLIG høflig og flink til å stå i kø (sammenlignet med russiske charterturister, iallfall)

5) Jeg har stor, dog lattermild, empati med mennene til de damene som leser smusslitteratur ved bassengkanten, de ser slitne og resignerte ut, disse karene, og jeg er flink til å sende trøstesmil, og vifte med de 900 sidene fra Bombay som jeg leser (Shantaram)

6) Jeg synes det er helt flott at melankolske og høyrøstede mexicanerer overdøver enhver samtale vi kunne hatt over bordet da vi feiret bryllupsdag, såpass flott at jeg legger penger i hatten til en av dem (som ligger på bakken, altså. Opp ned. Hatten)

7) Jeg er en slik familiemor som får en flaske med egenprodusert sprit av drosjesjåføren, og synes det er en naturlig avslutning på en fin dag.

8) Jeg sender odelsguten med gullkrøllene avgårde med lumske, uniformerte menn som tafser og koser  i håret hans (uniformert som aktivitetsledere, vel og merke. Og jeg så tafseren først med den ene berta, så med den andre, så poden var nok trygg. Men håret hans...).

9) Etter to ukers indoktrinering, lager også jeg de festlige OOIP OOIP-lydene når det er felles dans på bassengkanten. Jepp. Lyder. Og. Felles. Dans.

10) Jeg ble faktisk nysgjerrig på hvor stor den kaktusen vi kunne reise til egentlig var, men har evnen til å unngå å dra familien med på slike utflukter, selv om jeg er SIKKER på at bilder av nettopp den kaktusen vil skape furore og engasjement på lærerrommet, og selv om jeg er overbevist om at familien ville få en dag i intens lykkerus og familiære symbiose.

11) Mest av alt fant jeg ut om meg selv at det var utrolig greit å bare ligge der, spise litt, rusle litt, ligge litt mer og spise litt mer. Bade litt, leke litt. Ligge litt mer og spise litt mer. Men det visste jeg vel igrunnen fra før av.



SydenLiv. Uten kaktus!

mandag 1. juli 2013

Den følelsen... igjen, ja

Jeg er på ferie. Skikkelig ferie. Sånn ferie med de skikkelig tjukke bøkene (Shantaram... 900 sider eller så), de solbrente skuldrene, småkvalm etter is (italiensk...) til lunsj og med Kampen om Solsengene som dagens utfordring. Et sted det er nødvendig å påpeke at det ikke er lov å gå med bikini til middagsservering, og hvor det er fri bar. Jepp. Småharry. Men vidunderlig deilig likevel, og her er det nok å ta tak i for de med en viss hang til sosialpornografi sosialantropologi: Her er alt. Lærerne i flagrende gevanter. Frøken g-streng. Familien full-før-fem. Trimme-Trine. Jåle-Berta. Og ikke minst alle de resignerte mennene som sukkende sitter på sidelinja med knuste forhåpninger i fleng mens konemor sluker bok 1,2og3 av "Another shade of grey". De mennene som var forhåpningsfulle og spente da hun åpnet boks, og som nå innser at det slettes ikke ble noe spenning i noen som helst farge...
...bortsett fra solbrent rosa...

Jepp. Sånn ferie er jeg på. Og det er meg vel unt.


Tror jeg.

God sommer, alle!!!!  :-)