Dance me to the end of love

Det var midtsommernatt og jeg hadde den blå kjolen på, den med prikker, og det var bål og sol, jeg husker iallfall sol, når jeg ser på bilder ser jeg paraplyer, men i min feiring var det sol og varmt, tørt gress som var tråkket ned og ikke stakk lenger, sol og den gode, myke sommernattvarmen hvor man kan sitte i en armkrok og bare kjenne, kjenne på sommer og forventning og ungdom. Det var midstommernatt og det meste lå foran, og jeg hadde den blå kjolen på, og en av guttene spilte gitar, hele tiden, gitar og klissete kjærlighetssanger, men de passet perfekt til da, til natten, og til dansen min.

-Dance me to the end of love, sang han, med en lys tenor som ikke ytte Leonard Cohen noen som helst rettferdighet, men han sang, og sammen med meg danset han jeg for øyeblikket elsket, eller trodde jeg elsket, elsket de timene, iallfall, og vi danset til de skrøpelige tonene med den vakre teksten, og slik jeg husker det var det vakkert og varmt og deilig spennende, den blå kjolen buktet seg bortover og utover, de nakne bena danset over gresstustene. Jeg følte meg vakker, vakker og levende, jeg stolte på kroppen, på styrken og rytmen, og jeg så skjønnhet i alt.

-Dance me to the children who are asking to be born, dance me through the curtains our kisses have outworn, raise a tent of shelter now,  though every thread is torn, dance me to the end of love, og jeg danset, vi danset, en snodig symbiose som opphørte etter den natten, etter håpet som aldri ble og drømmene som aldri ble annet enn drømmer, etter timer med nakne føtter mot nedtråkket gress, etter å ha følt meg vakker og grasiøs, og etter å ha skapt minner vi smiler av om vi treffes, han og jeg, minner om en blå kjole og varme og dans, om å gi seg til rette tid og til å være trett og lykkelig. Og alene, da sola sto opp igjen, og jeg fortsatt var ute.

-Dance me to your beauty with a burning violin, dance me through the panic 'til I'm gathered safely in, lift me like an olive branch and be my homeward dove, dance me to the end of love, og selv om jeg forlengst hadde sluttet å danse, og den blå kjolen lå rolig, bena var trukket opp, fortryllelsen brutt og natten var over, selv om den lyse stemmen til gutten med gitaren hadde stilnet og selv om jeg ikke danset lenger, ja selv da... selv da danset jeg.

Det var midtsommernatt og jeg danset meg forbi. Jeg danset slik jeg aldri har gjort siden, bortsett fra i drømmene, drømmene om en blå kjole, gresstuster som ikke stikker lenger, ungdommelig overmot. Snart skal ungene mine forhåpentligvis danse slik, til smektende kjærlighetssanger og opplevelser som lagres og vellagres. Til toner av lykke, overmot og livslengsel.

Og håp.

To the end of love.


Her kan du se, og høre, Leonard Cohen. Synes du skal det.

(Takk til du som danset midstommernattminnet med meg)

Eg er løyst....

No skal eg berre daffe og laffe rundt omkring, eg skal gå tur, sykle og grave i hagen (nå ja), eg skal gjere husarbeid og eg skal til og med gjere husarbeid i intensiv styrke, og eg skal på tredemølla og eg skal hoppe på på trampolinen. Ja, eg skal til og med gjere andre slike vaksensyslar som til no har vore omreknbare til 66 skritt per minutt, og eg skal ikkje ein gong tenka på at eg må rekna det om og inn i min logg. For no er eg løyst. Fri. Ved hjelp av ein hammer.
Fri.

Takk til Dytt.no og gode kollegaer for fine veker, med mykje prat om skritt. Imponerande mykje prat om skritt, faktisk.

Eg kom heilt heim, og eg kom heil heim. Det er då noko!

Puh

Skoleklar? Neiikkeidetheletatt!

Det er stort sett det spørsmålet det går i, når vi treffer folk. Uansett hvilke folk, nesten. Alle lurer visst på det samme, alle er henvendt til glisende seksåring med to løse tenner (en etter en aldri så liten sykkelulykke...) og glitrende øyne:"E du klar for å bjynna på skulen?" hvorpå snuppe nikker eller drister fram et JA, og folka kan konstatere at vi hverken har ransel eller pennal klar, men at snuppå vet nøyaktig hvordan det skal se ut.

Skoleklar, ja. Soleklar skoleklar. Ja.

Nei. Nei, nei, nei. For spør du mammaen, som nå for tredje og siste gang er i denne rikke-på-tenner-og-ønske-seg-ransel-fasen, er ikke klar. Ikke overhode klar. Det burde vært et sanatorium for sånne som meg oss, sånne som ikke synes det er stas i det hele tatt at barnehageperioden, denne fantastiske male-og-tegne-og-leke-og-synge-og-være-små-fasen er over. Som synes at snuppå skal gi inn igjen porten med musefletter og bleierumpe slik hun gjorde da hun nettopp hadde lært sitt første ord bortsett fra mamma og pappa, nemlig GO (sko.....) og drasset rundt på Drømmehagenfigurene og... Sukk.

Stopp tida litt. Nå. Jeg vil av. Snart er det klining på klassefester og kirkegulv vi følger henne nedover.

Skoleklar? Ikke i det hele tatt.

Og om ikke jeg er lærer? På skole? På samme skole som snuppå skal på? Altså selveste god-skolen? Joda. Gjør meg ikke det grann klarere på noen måte.

E du klar te å bjynna på skulen?

Ett stykk klart barn. Sukk.

Om å lykkes som mor... (eventuelt øynene som ser...)

...når tre unger spiller luftbanjo i baksetet og synger en skremmende falsk allsangversjon av Mumford & sons magiske "I will wait", og det ETTER å ha stått i endeløse fergekøer, spist en pølse eller en tyggis til middag, etter å ha småkranglet i flere timer i baksetet og etter å ha funnet ut at det ikke blir is til kveldsmat, og når snuppå proklamerer at "denne musikken får rompe mi te å hoppa", ja etter det får jeg faktisk følelsen av å ha lykkes bittelitt som mor! Bittelitt!!

Flokken min. Og luftbanjo. Kan man be om mer??

Vann til en million! Gratulerer!!!!!

Min ikke så veldig hemmelige drøm om å redde verden får meg til å juble, heie og bøye meg dypt i støvet for Kirkens Nødhjelp. Jeg beundrer nesegrust organisasjonen, og klapper ivrig i hendene over at nettopp denne organisasjonen fikk TV-aksjonen 2014.
Det eneste aberet er at jeg ikke får sett noe av denne, sannsynligvis fabelaktige, aksjonen på TV. Hvorfor ikke? Har jeg forberedt tidenes høstferie allerede? Australia? Mars? Hardangervidda? Har jeg konvertert til en Amish-familie og gitt fra meg enhver TV-mulighet, eller har jeg resignert for tenåringens krav om fjernkontrollkontroll allerede?

Nope. Det er ikke det. Det er realiteten. Kombinert med engasjement og lett påvikrbar lettrørt kvinnemenneske. For en hel søndag med grining, rødkantede øyne og telefonoppringninger som koster 200,- kr hver gang er hardt for familien. Såpass hardt at jeg mer eller mindre har fått forbud. Et sånt fornufts-forbud. Sånn: "Liv, du skal ikkje heller ta deg en tur eller... eller se en film? Eller gå tidlig til sengs? Eller..." (osv)

Så altså: Gratulerer til Kirkens Nødhjelp. Jeg heier noe så aldeles vanvittig på dere. Gratulerer med TV-aksjonen, og dette året, som every year, James, GI SÅ DET SVIR!!!! Både i 2013 og i 2014.

Vi kan mene hva vi vil, men vi har penger å gi til gode formål, og noen av de gode formåla er de beste. Jepp.

#denfølelsen

Du vet når du har vært på tur i seks av ukens syv dager, og når du har sovet lite, og når du har gått mye, og når du har ledd mye og grått litt, noen sånne glade tårer fordi vi har det så godt, og noen triste tårer og noen slitne tårer og noen ensomme tårer, og når du har grublet og tenkt på ganske så mye, og fnist masse, og fantasert om ny jobb, og når unger synger av hjertens lyst sånn hjerteskjærende falskt og det er bare vidunderlig å høre på, og når det lukter fotsvette og våte håndklær og det er bortkomne mobiler og bortkomne penger og når det er ryddetid og ingen rydder, eller du spiller kort med elever som ler seg krokete, eller får en hemmelig betroelse, eller når du har drukket ti kopper kaffe på en dag, og heller opp en til, rett før midnatt? Du vet når du er hai i badebassenget helt til snuppå jubler av lykke, og innser at 8-10 andre unger synes du er urskummel og kjempenifs? Eller når du får den siste sjokoladebiten og må ordne opp i en krangel om en blyant, eller når du selv må lære å bruke kompass sammen med elevene, eller når du sovner midt i en leksjon om spjelking av føtter, og når du har googlet ti ganger på nye jobber på Finn.no, og begynner å tenke at den kassajobben på Esso ikke høres så verst ut, eller når du har sokker på i dusjen, eller når du krysser fingre for at køysengene holder seg oppe, eller når du får en sang du ikke kan på hjernen, og den blir der i tre dager?

Du vet det når du kommer hjem og får klemmer og tegninger og beskjed om at det ikke er flere rene bukser noe sted og du bare vil sitte men det kan du ikke for det er trampoliner å hoppe på og seksåringer å hoppe sammen med, og det er absolutt vidunderlig vakkert og du sovner midt under en episode med House? Og når du må opp tidlig dagen etterpå for å gå på jobb og pakke til neste tur og når neste tur starter er det med første ferge og med søvn i øyner og ny runde med kaffe i lange baner, og når det er fnising til langt på natt og betroelser og søte jenter og tøffe gutter som går forbi og det er  sol og varmt og en myggsverm uansett hvor du ser? Når det er barnekor og rørende barnesanger og lekeplass og softis? Når du lengter hjem mens du er hjemme, og når du har en kalender helt full av viktige gjøremål og det eneste man vil er å sitte i en stol med noen viktige og diskutere noe viktig og kjenne på hvor viktig det er at jeg er viktig for ham eller dem eller oss, det viktige oss'et.

Du vet det når du plutselig oppdager at det er to uker til sommerferien, og selv om natt og dag er proppet og stappet og helt til randen med gjøremål og input og læreransvar og mammaansvar og familieansvar og man skal være venn og politiker og kollega og mamma, og man drømmer om den gylne muligheten, den rosenrøde fantasien, og selv da, selv da er det bare to uker til ferie, ferie, ferie, og takknemligheten over givende hverdag, tettpakket fritid, travel familietid og hektisk læreryrke samt blikket fremover... Ja da... Akkurat da....

Da har du den. #denfølelsen.

Jobben min, sist uke. #denfølelsen

Definer den den som kan!

Litt om hjemlengsel

Farget av tidens tann, av nostalgi og egne barnefødsler, av tilegnede erfaringer, av levd liv og av fargespekteret sorg, lengsel, lettelse og glede setter på livet, på det levde livet, på bakgrunn av dette er det jeg pakker med et skjevt smil, en usikker beving. En lengsel og et tap. Jeg skal på tur til min barndoms grønne dal. Vel, ikke helt, ikke til stedet med elva vi badet i og gikk på skøyter på, ikke til fotballbanen hvor jeg gravde ned en skatt, ikke til den leide boligen med de fantastiske syrinene og med en hestestein utenfor, en hestedrømmestein. Ikke til min barndoms georginer, eller min barndoms endeløse ettermiddag, ikke til de gråe dagene med skyer som presset seg nedover fjellsidene og fylte lungene med fortettet ensomhet og mørk lengsel, ikke til forelska blikk og evinnelige sykkelturer for å få et glimt av han, han med gitaren, han med det drømmende blikket eller han på fotballbanen. Ikke til min barndoms lengsel etter å bekreftes og drøm etter å bli sett, ikke til uendelige timer med høytlesning, eller spionering på broren min. Ikke til redselen for at nabogutten, han skikkelig skumle, skal kaste råtne epler eller banke meg opp eller... eller at han skal skjønne hvor vidunderlig spennende det er at han gjør det. Jeg skal ikke til stedet hvor jeg delte alle hemmeligheter med Tass, hunden min, eller trærne jeg falt ned fra. Jeg skal ikke til lange samtaler ved kjøkkenbordet, eller min fars gitargodnattsanger. Jeg skal ikke tegne med min mor, eller vente på at det ringer på dørklokka. Jeg skal ikke kle meg ut med en bestevenninne, eller gå på butikken, eller leke gjemsel i mørket. Jeg skal ikke til Frøken, som var en ordentlig frøken, en vi neide for, eller til Presten, som var en sånn prest med trompet og levende øyne og stor entusiasme og stor empati, og som alle andre prester har måttet se seg sammenlignet med i etterkant. Jeg skal ikke på barnekor, ikke på trening. Ikke på korps eller barneteater. Ikke til det skumle huset, eller han skumle Ungdommen. Jeg skal ikke løpe gjennom høyt gress, og ikke være redd for usynlige. Jeg skal ikke late som om jeg er in og kul. Jeg skal ikke late som om jeg hører til.  Jeg skal ikke på kiosken, eller hoppe i høy og få tyggis i håret, eller ligge på ryggen på en endeløs plen og se skyene danse over himmelen, de skal ikke fortelle meg historier, og ikke ta meg med over fjellene. Jeg skal ikke se støvkorn og stjernestøv danse i kveldssola, eller kysse noen gjemt bak en gammel låve. Ikke holde hender med noen, eller ønske å holde hender, eller vifte bort fluer fra en  altfor varm hund. Jeg skal ikke gråte fordi jeg er usynlig, eller sykle omveier for å slippe å bli ropt til. Jeg skal ikke være redd de store, og jeg skal ikke ha klump i magen når jeg treffer andre, en klump av usikker beving om jeg er god nok i dag. Jeg skal ikke være håpløst forelsket eller lidenskaplig lengtende. Jeg skal dit. Ikke til selve stedet, men til nærheten, til noe av det jeg engang var en del av, på en måte. Men jeg skal ikke. Jeg skal ikke hjem. Hjem er her nå, selv om det en gang var der.

Jeg skal ikke hjem, men jeg lengter hjem. Hjem til det som var, som ikke egentlig var, men som er, fordi jeg har valgt å huske akkurat disse tingene. Jeg lengter hjem. Til en annen tid, et annet sted, hvor dagene var endeløse, framtiden evig, klatrestativet høyt og gresset grønt. En tid hvor jeg lengtet ut og opp og fram, en tid jeg lengtet til at hjem skulle være et annet sted enn der, at hjem skulle være noe annet, noe nytt. Jeg lengter hjem.

I morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sånn nesten litt hjem. Selv om hjem ikke er hjem. Hjem er her nå. Sier de. Hvor hjertet er, er hjemmet.

Likevel.

Jeg lengter hjem.

Hvor er jeg hjemme?

Hvor er du hjemme?

Måtehold. Og skrittellere. Og oppdatering.

Som noen av dere muligens fikk med dere for en tid tilbake, ble jeg utstyrt med en skritteller fra Dytt.no, en side hvor man skulle registrere antall skritt, og et (viste det seg!!!) noget urealistisk syn på egen aktivitet. Jeg ble også utstyrt med engstelse for kollegaers konkurranseinstinkt. Har gått greit til nå, men mistenker at det kniper seg til i ukene framover. På et eller annet tidspunkt begynner de å snakke om tredemølle foran kaffetrakteren på jobb. Tro du meg!

For å oppdatere eventuelle lesere som bever av nysgjerrig engstelse for om jeg kommer til Lindesnes fra hvor det nå var vi liksom startet om en drøye to ukers tid, så er svaret ja. Tadaaaaa!!! Jepp. Det viser seg at å være den læreren på skolen som etterlignes av elevene ved å gå rundt og gestikulere masse, samt være den læreren som glemmer nøkler de timene  jeg ikke deler klasserom med en vennlig sjel av motsatt kjønn, det kjønnet som faktisk synes det er OK å ha nøkler i bukselommen (og som kanskje får tynt egen tålmodighet ganske temmelig heftig??) og det funker å ha vaskerom i kjelleren og en datter som nettopp har lært å sykle. For jeg går og går. Mer enn jeg trodde. Dette har fått konsekvenser.

Ikke av den stram-sprettrumpe-varianten. Ikke av den nå-er-jeg-i-kontakt-med-mitt-indre-harmoniske-meg, og ikke av den Hm-tror-jeg-skal-gå-Norge-på-langs-gitt! Neida, fri og bevare meg vel. Første konsekvens var at jeg faktisk begynte å bry meg hva som lå i de omregnbare hverdagsaktivitetene (og etter at jeg så det sto sex, har jeg fnisete sett med et spenstig blikk mot de som figurerer øverst på avdelingslista vår.....). Neste konsekvens var at jeg tenkte at når jeg nå allerede a) var så flink og b) sydenferien er uker borte og d) jeg har et skjørt i skapet og en anledning til høsten det skal på!! Nå er jeg i gang, så nå skal jeg i gang. Jada, mitt nye, sunne liv, lizzm.

Jeg burde visst det. Ved første slik selvtilfredse tanke, kommer de stormende. De mer selvdestruktive tankene og hendelsene. Ryggen, for eksempel. Som gjør vondt. At jeg ramler ned av en gjerdeklyver og får vondt i armen, og vondt i selvtilliten. Tankene om at jeg er en sånn duracellmamma opp og ned i kjelleren og fram og tilbake til jobb og barnehage og at jeg aldri havner i harmoni med meg selv. Osv. Og sulten. I samme øyeblikk som jeg tenker at nå skal jeg jammen leve sunt nå, hoper det seg opp både behov, sjokolade og muligheter for fråtsing. Alene-hjemme-kvelder, for eksempel. Alene-på-jobben-kvelder. Eller alene i bilen, alene på ferga, premiering av meg selv, alenetid med gemalen, med ungene med.... Jepp.

Alt med måte. På en måte. Tror jeg skal benytte neste uke til å leve sunt, uten alenekvelder med fråtsing og med lange turer i skog og mark. Uten TV-kvelder og bokkvelder med meg selv. (at jeg tilfeldigvis skal på fjelltur med en skokk elever og noen av Skritteterne, har selvsagt ingenting med den planen å gjøre. Ingenting.)(og De Herlige Posene Med Minde Sjokolade har ingenting å frykte. Jeg kommer hjem torsdag.....)

Alt med måte.

-Mamma? Kor e resten av lørdagsgodtet mitt? Og brusen?
-Mamma? Koffor e det sjokoladepapir i veskå di?
-Mamma? Eg har tegna noge te deg, eg!!

Jepp. Illustrert av husets Steinerskoleelev.