onsdag 29. mai 2013

Gi meg de små ordene!

I en verden av store ord, en verden av verdens vakreste og verdens kjekkeste, verdens lykkeligste og verdens beste, i en verden av prangende vellykkethet, matchende skjønnhet, svimlende kjærlighet og svulmende lykke. I en verden av retusjerte og regisserte bilder, i en verden av strebersk tidsklemme og fancy pulsmålere, fjelltopper og nyerobringer, Birkebeinerritt og Hardangervidda på langs og på tvers, av skåling i champagne og veldreide, veltrente kropper i vintage-outfit, i en verden uten hverdager og en verden uten klesvask og poser under øynene, en verden uten svette gymklær og hårete legger, en verden uten falske toner og en verden uten engstelse eller mislykkethet eller slitenhet eller.... hverdag.

Gi meg litt hverdag. I din verden. Litt hverdag. Gi meg noen hverdagsord. Om brunost. Om onsdagskvelder. Om å være sliten, lei av jobben, lei av vaskerom og lei av støvsuger. Gi meg ord om hverdagsmat, om å ikke strekke helt til. Om å lese avisen på sofaen og faktisk bli avbrutt, hele tiden, og ikke synes at det er det minste sjarmerende. Ord om ikke å få roser hver fredag, ord om å lengte etter bekreftelse og ros, ord om å ikke strekke helt til alltid.

Hverdag. 3 unger og hektisk aktivitet. Og rot.
Ord om å spise en helt vanlig middag ikke alle liker. Om å ha kviser og rynker samtidig, om å måtte gå opp en størrelse i klær, og ikke ned. Ord om å mislike hagearbeid, om å få klemmer og nattakos og være litt glad når de legger seg. Ord om litt smårotete hus og digre buketter med løvetann. Ord om å glemme en boks leverpostei på kjøkkenbenken, og drømmen om vaskehjelp.

Gi meg litt hverdag og litt sannhet, ikke det polerte livet i glanset versjon. Er det bare hos meg det ikke er sort/hvitt, glinsende vellykket og rosa lykkerus? For iblant, sånn som i dag, var det pinlig når snuppa fikk besøk. Det luktet fisk i huset. Det var rot i gangen og rot på middagsbordet. Vi drakk brus på en onsdag, og jeg synes at det er uendelig lenge til sommerferien. Tørketrommelen er på reperasjon, og hele huset er fyllt med håndklær og truser og sokker og bukser og laken, og de bretta klærne blir liggende i stua. Er det bare meg?

Det er hverdag. Ordentlig hverdag. Men det er greit. Livet er hverdager også, og jeg synes vi burde slippe litt til de dagene, og heller nyte at vi kan snakke om brunost. Formueskatt. Løvetannflekker på klær. Tørketromler som ikke virker. Jeg kveles av kravet om boblende lykkerus og konstant vellykkethet. For vet du hva?

I dag er det onsdag. En helt ordinær onsdag i mitt liv. En ikke-særlig-fantastisk onsdag. Men det er livet mitt, og danner et godt bakteppe til de dagene som glitrer, bobler og bruser.

Gi meg de små orda. Så skal jeg gi deg mine!

Synes du skal klikke her, og høre på denne!!!!!! En ikke-hverdag skal jeg rocke rundt i cowboyhatt og synge denne. Jepp.

fredag 24. mai 2013

Lærer for livet!!!

Hele dagen!!!!!!!
....kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor ikke flere blir lærere. I dag har jeg vært ute hele dagen, i sol og vind og sjøsprøyt hele dagen. Med spørsmål om rett og galt, om hvor kaldt det må være før brennmaneter dør, om hva jeg ville vært om jeg ikke var mer, et tre eller en fugl eller en skilpadde, for eksempel, eller hvor jeg ville bodd om jeg ikke hadde bodd der jeg bor.

Jeg har spist pølser med sand på, ostepop, druer, sjokolade, rosiner og bjørnebær. Jeg har ledd høyt flere ganger, og jeg har trøstet litt når det gjorde vondt. Jeg har hørt en hemmelighet, og sammen med en annen elev pumpet opp bakhjulet på sykkelen til en tredje elev. Sånn har jeg hatt det i dag, hele dagen.

At jeg for noen dager siden tørket spy, og måtte bli streng i tonen, og måtte rette diktater og ta lange, tunge telefonsamtaler og ikke får tid til alt jeg vil og blir frustrert når elevene etter ett år fortsetter med å dele adjektivet drit kjekt, og når jeg blir sliten av støy og har vondt i hodet og kollegaer fyker forbi og ikke har tid til å smile en gang, og når gråtende jenter låser seg inne på do og når fresende gutter tester ut tabuord, da.. ja.. da... da satser jeg på å leve på denne dagen.




Pondus

Yey!

mandag 20. mai 2013

Vær utålmodig, menneske!!!


May God bless you with a restless discomfort
about easy answers, half-truths and superficial relationships,
so that you may seek truth boldly and love deep within your heart.

May God bless you with holy anger at injustice, oppression,
and exploitation of people, so that you may tirelessly work for
justice, freedom, and peace among all people.

May God bless you with the gift of tears to shed with those who suffer from pain, rejection, starvation, or the loss of all that they cherish, so that you may reach out your hand to comfort them and transform their pain into joy.

May God bless you with enough foolishness to believe that
you really CAN make a difference in this world, so that you are able, with God's grace, to do what others claim cannot be done.

And the blessing of God the Supreme Majesty and our Creator,
Jesus Christ the Incarnate Word who is our brother and Saviour,
and the Holy Spirit, our Advocate and Guide, be with you
and remain with you, this day and forevermore.

AMEN
a four-fold franciscan blessing




lørdag 18. mai 2013

Litt om livet på landet

Det er noe eget ved å bo på et lite sted. Noe eget ved at det bare er en butikk, en skole og en barnehage, noe eget ved at postkontoret er åpent en time til dagen og ikke har kortterminal. Noe eget ved at man stort sett kan plassere de fleste man møter, og noe helt eget ved at de fleste man møter er i slekt. Det er noe eget ved at kollegaene våre er de samme som vi møter som foreldre til elevene, venner i foreninger, politikere i kommunestyret, tillitsvalgte og i menighetsrådet. Det er noe helt spesielt å kjenne folk og vite litt om de aller fleste, og ikke minst er det noe helt eget ved at folk flest vet litt om meg...

Det er spesielt, og stort sett er det fint. Som i går. I går var det 17.mai og de store tradisjonene ble holdt i hevd (nesten! Ingen oransjeruss la seg foran 17.maitoget!!). Det var salutt, 17.maikomité på vekkerunde, leker på gamlekaien, folketog med og uten paraply, og vi så både begynnelsen og slutten på toget selv om vi gikk midt i det. Kaker, pølser og leker, samt fest på bedehuset med ny komité, men de samme kakene og noen av de samme lekene og de samme sangene og... Og det er igrunnen fint. Fint at folk kommer hjem for å feire. Fint å se tidligere elever med kjærester og unger og familie og som voksne (fint, men skummelt. Virkelig). Det er fint å se at ungene mine glir inn i dette fellesskapet, at de bidrar og føler seg en del av og tilhører, det er fint å høre dialektord og dialektuttrykk og det er fint at de synes de bor på et fint sted.

Det er godt å bli sett, men iblant kan det også være vanskelig. Som i går. Som var 17.mai. Hvor vi skal være sammen. Og smile. Og le. Og finne ut hvor det er greit å sette seg. Hvor familiebånd og familietradisjoner står kjempesterkt, og hvor man kan forsvinne i et mylder av folk man egentlig kjenner som har sine tradisjoner og sine fellesskap, som man egentlig kan misunne dem. Hvor det er fullt rundt bordene og trangt i køen, og hvor alles storfamiliefellesskap blir så overveldende at det nesten føles påtrengende, og ihvertfall litt sårt at man ikke har nær familie på samme sted. Da er man liksom sånn usynlig synlig, og hadde det ikke vært for at vi er en del, og at vi har unger i idrettslag og korps og organisasjoner og at vi derfor blir tvunget med, og at vi selger kaker og baker kaker og kjøper kaker og.... Så sitter vi der, og smiler og observerer og kjenner på blandingen av sår glede og uforståelig misunnelse blandet med lettet oppgitt humor. Det kan være vanskelig å mene annerledes og tenke annerledes, elske annerledes og leve annerledes. Vanskelig å ikke kunne tradisjonene, og vanskelig å forstå tradisjonene. Vanskelig å ikke være en del av, og vanskelig å gjemme seg om man skulle trenge det.

Likevel er det stort sett godt. Også i går. Som var 17.mai.

Og vi lager våre egne storfamilier. Som spiser sammen og ler sammen og deler slike ting sammen, silkebånd av minner. Som ikke har blodsbånd, men vennskapsbånd. Minner, smil og gode småord. Iblant dype samtaler. Iblant klemmer, og iblant ekte familiefeider.

I går var 17.mai. Hurra for 17.mai, livet på landet og, ikke minst, for muligheten til å veve nye silkebåndminner. Hipp hipp hurra!!




torsdag 16. mai 2013

Historietimer og vikende front

-Eg vett koffor me feire 17.mai!
-Så bra, ja, grunnlov og....
-Nei.
-Nei?
-Nei, me feire 17.mai for at vikingane vant.
-Vikingane? Nei, det....
-Jo, det seie de i barnehagen. Vikingane vant fotballkampen, så derfor feire me 17.mai.
-På grunn av Viking? Fotballviking?
-Jepp.
-Seie de det i barnehagen.... Tøffe-Tommy då, elle?
-Jepp.

...........

-Du vett det e ein heilt aen grunn for at me feire 17.mai?
-Nei. Eg vett'kje det.
-Vil du vita?
-Nei. Eg trur det med vikingane e gøyast, så eg velge å tru det.

...........

Vel, nå vet vi ihvertfall på hvilket nivå og hvor de har det fra, alle disse andre som forfalsker historien, eller som kommenterer på nettavisene og i nettdebattene med historieløst, ondsinnet og kunnskapsløst pjatt! Det finnes en hel Tøffe-Tommyer der ute, men snuppå mi skal pepres med kunnskap og lærdom til hun ikke er en av dem!



Ha en flott, kunnskapsrik og opplyst 17.mai

og..... heia Viking! Sånn just in case.

fredag 10. mai 2013

Om å synge de vakreste sangene

Hun får ikke sove. Hun får ikke sove og det er natt og helt mørkt ute, mørkt ja, bortsett fra gatelysene, og gatelysene beveger på seg og vinden pisker mot vinduet og gjør sånn at vi hører regnet, det iskalde regnet som gjør at vi aldri tror at det blir vår. Hun ligger i min seng, mammasengen, på min side og varmer opp madrassen og puta og gjør det perfekt mykt og deilig å legge seg der om en liten stund, om en stund når hun har sovnet og jeg kan bære den myke, langstrakte kroppen inn i hennes egen seng. Men akkurat nå er det umulig å sove, selv ikke bamsen er trygg nok, jeg må være der og sitte der og stryke bort de dumme tankene og skyggene som lurer, jeg må være stor og sterk og trygg og mamma, og hun legger seg tett mot meg og håret gjemmer henne, pakker henne inn, og hun er nydelig og glatt og varm og vakker.

Fragile....
I det øyeblikket jeg tror hun sover, i det øyeblikket jeg tror det er trygt og jeg tror det er mulig å liste meg inn i stua til kaffekopp og bok og pledd og alenetid, i samme øyeblikk ser hun på meg. Syng for meg, sier hun, syng de fine sangene, sier hun, og hun ligger tett, tett inntil mens jeg synger de fine, fine sangene

If blood will flow when flesh and steel are one
Drying in the colour of the evening sun
Tomorrow's rain will wash the stains away
But something in our minds will always stay
Perhaps this final act was meant
To clinch a lifetime's argument
That nothing comes from violence and nothing ever could
For all those born beneath an angry star
Lest we forget how fragile we are

On and on the rain will fall
Like tears from a star like tears from a star
On and on the rain will say
How fragile we are how fragile we are


Og mens jeg synger de fine sangene, de aller fineste, legger hun seg tett inntil og vil høre mer, og jeg synger, stille og forsiktig, og jeg holder rundt henne og elsker henne høyere enn alt, enn månen og livet og evnen til å puste, jeg elsker henne slik at det smerter i ryggen og tårene pipler og hun holder rundt meg og sakte, sakte blir hun roligere og varmere og tryggere, hun puster jevnere og hun trenger dem ikke lenger, de gode sangene, de fineste sangene.

Og jeg ligger ved siden av henne og gråter i takknemlighet, engstelse og glede, og jeg tenker på hvor sårbare vi er, hvor uendelig sårbar hun er, hvor dyrebar og verdifull og sårbar og knusbar hun er, jenta mi. I mammasengen. Og jeg strekker ut en hånd og stryker henne over kinnet og ber den bønnen millioner av mammaer over hele verden ber hver natt, med forskjellige ord og forskjellig intensitet, men den bønnen som egentlig er om styrke til å passe på våre små, om evne til å bære dem og kunnskap til å lære dem.

Vi synger dem, de fineste sangene, sammen...

Takk.

lørdag 4. mai 2013

Konkurranseinstinkt og myke mager

I et anfall av galskap, gruppepress eller generell oi-en-liste-med-navn-på-der-må-jeg-jo-skrive-meg-på!-entusiasme, har jeg nå blitt utstyrt med skritteller og egen registrert bruker på Dytt.no. Vi skal visst i løpet av ikke så mange dager gå fryktelig langt (og oppriktig talt: lurer du på mer kan du vel sjekke linken selv??? Dette er ikke på noen måte et sponset innlegg, nemlig.)

Så lurt, sier du kanskje, det sa iallfall jeg, eller egentlig var det den delen av meg som sa det som skal til syden i sommer, og som har et kult skjørt i skapet jeg bare VIL ha på igjen. Resten av meg sa mer sånn overbærende m-hm og det får vi nå se på ditt bleikfeite kvinnemenneske. Men altså. Skritteller. Den fine gjengen jeg jobber med på skolen kan gjerne hylles inn i superlativer titt og ofte, men det er en egenskap som iblant dominerer faretruende... Gjett hva? De besitter konkurranseinstinktet. Ikke litt. De besitter det såpass at det tangerer skremmende. De besitter det såpass at i samme øyeblikk vi liksom er på et lag, så er vi der. Der. KOM AN! STÅ PÅ!! Egenskaper og heiarop som får meg til umiddelbart å føle at hendene er innsmurt i olje, beina er av gele og barndommens benkesliting og vi-hadde-henne-sist-nå-er-det-deres-tur-minner blomstrer. Og gjør meg fnisete, ukoordinert og nærmest blind. Og fullstendig ubrukelig. Sånn veldig tydelig fullstendig ubrukelig.

Det begynner godt. Vi får for få skrittellere tilsendt,og jeg blir utvalgt til å begynne to og en halv dag etter de andre. Det vil si fredags ettermiddag. Etter at elevene har gått hjem. Etter at alle trapper er forsert og alle glemte bøker er hentet. Jeg får hjelp til å registrere meg, og vips får jeg hjelp til å vite hvordan jeg ligger an i forhold til de andre på skolen også, les skritteterne. Skrittelleren er tema i lunsjen, rundt kaffedrøsen, under planlegging av neste uke og, i det hele tatt..... Skrittelleren er tema på Facebook og i god helg og få mange skritt (!!!)-hilsener, og målet er klart: de fem nederste på resultatlista skal lage festmat til de fem øverste.  I tillegg til jubelropet, den utilslørte seiersrusen og, sist men ikke minst: triumfen.

Dette skal trigge god helse, godt hjerte og sunne holdninger. Samt vi skal visst bli så slanke og spreke at det kommer til å bli en lykkelig sommer hvor vi tasser rundt i matchende klær, lange kjoler og stråhatter, mens vi når euforiske høyder i lykkerus, der vi skåler i sitronvann. Har sett det på bildene! Mhm.

Som sagt begynte jeg i går. Og jeg ligger sykt godt an, som telleren forteller meg. Sløv alene-mamma-fredag. Stort sett alle skritta fikk jeg mellom sofa og kjøkken, på jakt etter sjokolade og brus.

-Mamma, kan eg vær i sengå di? Det blåse sånne skumle lyder og eg e litt redde
-Klart, kom du, jentå mi....
-Mamma, du e så fin.
-Syns du??
-Ja, du e sånn rund og mjuk og fin mamma. Det e ikkje skummelt når du e der.


Noen som vil ha et sykt kult skjørt og en pent brukt skritteller??


Imponerende. Og ja. Det gule bak der er rester
av påskepynten. På soverommet, ja.

onsdag 1. mai 2013

Bokomtale: Du forsvinner

Noe av det jeg frykter mest, er at noen jeg er glade i skal bli alvorlig syke. Det er vanskelig å forholde seg til sykdom, og sykdom forandrer mennesker, relasjoner og følelser. Tanken på at man kan miste noen er så altoppslukende og skummel, at jeg har holdt meg unna bøker om slikt. Til nå. Nå har jeg lest Du forsvinner av Christian Jungersen, og selv om jeg var svært skeptisk til temaet i utgangspunktet, har jeg slukt de 429 sidene, og hatt vansker med å legge fra meg boken.

Mia opplever nemlig at mannen hennes, Fredrik, blir syk med svulst på hjernen, og han forandrer seg radikalt. Han mister evnen til innlevelse i hennes liv, han mister mye av det han var og han mister "normal" dømmekraft og reaksjonsmåte. Temaet blir raskt et spørsmål om når han begynte å forandre seg, hva som er Fredrik og hva som er sykdommen. De siste årene har det vært store forandringer i ekteskapet og familien, forandringer som har vært gode, og Mia blir sittende i et kaos av ubesvarte spørsmål, utfordringer, tanker og svik. Og lengsler. Lengsler som får henne til å gå inn i et forhold med uante utfordringer, og som skaper spenninger i forholdet til tenåringssønnen Niklas, og hans forhold til henne og faren. Fredrik har gjort ukloke avgjørelser i forkant av at sykdommen blir oppdaget, avgjørelser som får store konsekvenser for familien og som gjør situasjonen for Mia enda mer utfordrende.

Fortellingen hopper litt, fortellerstemmen er variert og utfordrende, fra nydelige beskrivelser av følelser, tanker og drømmer til detaljerte oppramsinger av symptomer og faguttrykk. Denne fortellerformen gjør at jeg som leser må følge med og være oppvakt, den utfordrer meg og engasjerer meg, samtidig som den kan være litt slitsom. Men mest av alt tilfører den fortellingen en nærhet, ikke en glatt overflate, jeg blir revet med og følelsesmessig engasjert, selv om det til tider blir litt vel i klartekst hvor vanskelig situasjonen er, og til tider litt vel overtydelig hvor forfatteren vil.

Mia er lærer og Fredrik er rektor, og all ære til forfatteren som ikke faller i fella hvor disse framstilles som karikaturer av nettopp dette, for mest av alt er de mennesker, og mest av alt har de havnet i en vanskelig situasjon mange av oss kan havne i, og forfatteren fremstiller dem som troverdige. Skolemiljøet som beskrives oppleves også som troverdig, noe som er svært befriende å lese.

Boka har en hel del illustrasjoner som gjør fortellingen sannferdig, og etterhvert både hører til og gir mye kunnskap både av medisinsk og menneskelig art.  De beriker og utvider teksten på en spennende måte, selv om jeg brukte en stund på å venne meg til at faglitteratur, avisoppslag og mailer var en del av historien.

Boka er god, velskrevet og spennende om et vanskelig tema, selv om det mot slutten blir litt vel mye av det "gode" og noen vendinger jeg synes var litt unødvendige. Det holder likevel helt inn, og er en god bok det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg ga den meg mange tanker og følelser, og er en bok med en tematikk jeg vil bære med meg lenge, samtidig som den ikke akkurat dempet frykten for at noe skal skje med dem jeg er glad i!

Anbefales, altså! Men forbered deg på at du får lyst til å finne ut mer om hjernen og om hjerneskader, og at du kan få et kritisk blikk på oppførselen til mennesker rundt deg....