torsdag 30. august 2012

Annie, get your gun

I morgen, eller kanskje ikke i morgen, men ganske helt sikkert på mandag, da skal jeg starte et nytt og bedre liv. Et liv hvor jeg faktisk bretter klærne som kommer ut av vaskemaskinen, går gjennom bugnende klesskap  (noe som er ganske merkelig med tanke på bretteambisjonen..) og leverer de posene til Fretex, også de inne i boden, og spiser restene av den vanvittig sunne hverdagsmiddagen, gjerne som noe enda sunnere, som wok og salater. I morgen, eller ihvertfall på mandag, skal jeg ta trappene anytime, kutte ut fjollete fjolsesko og bruke fornuftige frøkensko. Jeg skal minst gå til jobb hver dag og minst ha god tid til kvalitetstid og kvalitetsfrokost med De Håpefulle Og Gemalen, og vi skal nynne vakre sanger om igjen, og danse barbent inn i solnedgangen før vi mesker oss med hirse og karse og hurse og harse. Jeg skal selvsagt, i morgen kveld eller ihvertfall på mandag! legge meg i fornuftig tid og rydde nattbordet slik at det bare en en bok der, om gangen, en fornuftig og klok og givende bok jeg kan fordype meg i, før jeg sovner til fornuftig tid og våkner frisk og uthvilt, klar til å bake litt på morgenkvisten eller slenge sammen en omelett eller lage en deilig og sunn og kreativ matpakke, nei, ikke en, her skal alle husets fem beboere meske seg med sunt og vakkert og dandert og deilig, og jeg skal skrive sånne koselige morgenlapper til alle, sånn "glad i deg, sukkertoppen" til podene (som sikkert synes det er stas, ikke minst med hjertene og stjernene og svanene jeg dekorerer med) "ha en strålende dag kjære husbond og takk skal du pigede ha for evnen til å snooze trehundreogørtenmillionergangerhverbidigemorgendinsopp" og til meg selv "du er en fantastisk vakker kvinne, go find your zen" eller lignende oppbyggelig. I morgen, eller ihvertfall på mandag, skal ungene lære at hjemmelagd betyr lagd hjemme og ikke lagd av Stabburet eller Toro og varmet opp hjemme, og jeg skal lære meg å bake sånne sinnsykt perfekte kaker og alltid ha dem i fryseboksen og jeg skal være en opplagt og sprudlende og særdeles gjennomtenkt pedagog og et gnistrende godt forbilde. Og aldri, aldri begynne en setning med en konjunksjon. Og kollegaer skal fra i morgen, eller mandag av, nyte å ha en kollega som bobler av vel forberedt entusiasme og hjemmebakst og duftlys og som lukter vanilje og er kjempehyggelig og aldri, aldri blir upassende engasjert i diskusjoner eller har mat mellom tenna eller tar alle de beste twistene og har matchende og fornuftige og kreative outfits og jeg vil i morgen eller ihvertfall på mandag elske volleyball høyere enn mitt liv og jeg vil nok også lære meg hekling og strikking og kommer til å ta særdeles flatterende bilder fra mitt designerhjem, og skrive harmoniske og oppbyggelige innlegg. Familien skal samles hver lørdagskveld foran TV'n og se gode, gamle sort-hvitt klassikere, og vi skal sammen oppnå lykken slik vi på sør-vestlandet har blitt oppdratt til å tenke om hvordan man opplever lykken: Gjennom askese, selvpining og hardt arbeid (eventuelt gjennom eventyrlig lite innsats, pappas oljelønn og eget forbruk).

Hørtes dette ambisiøst ut, sier du? Vel, muligens for noen, men ikke for meg. Jeg er nemlig erfaren, jeg er sannsynligvis Rådende Olympisk Mester i å starte nye og bedre liv, jeg har gjort det minst hundretusenmillioner ganger før. Når jeg endelig har funnet Lykken gjennom å fornekte meg selv, i morgen eller på mandag eller noe, får sannsynligvis Livet Optimal mening.

Eksempel på hva kollegaer skal gumle i seg. Selvsagt bakt
av egenproduserte økologiske råvarer. På mandag.
I morgen, altså. I dag venter en japp, en kanne kaffe og tre halvleste bøker. Og klær jeg ikke kan vise meg ute i.

tirsdag 28. august 2012

Jeg reiser alene!

Dette innlegget er mest til dama i skranken på SAS på Flesland, portieren på Thon hotell Bryggen i Bergen samt noen hoderystende japanere som foreviget en Gal Smilende Og Vinkende Dame På Buss, med videokamera og iPhone...

Kremt.

Først Flesland-dama: Håper lunsjen din var god, den så ihvertfall god ut der du holdt godt fast på den gjennom hele seansen vår søndag. Vel, beklager at jeg avbrøt deg med heftig glassrute-banking, vi sto jo bare en tyve stykker eller så i kø, og burde jo respektert at du satt bak lukkede vinduer og lunsjet, beklager. Må også be om unnskyldning for at jeg var så frekk å si at bagasjen min ikke var kommet, og at det var irriterende at den havnet i Trondheim i stedenfor i Bergen, siden alle gavene jeg hadde med meg, skulle til Bergen. Irriterende er åpenbart et sterkt ord, men jeg antar at du fikk nye adjektiv å bryne deg på fra trønderen bak meg.  Beklager dypt at jeg satte deg i knipen "turist som ikke vet gateadresse på hotellet og heller ikke blir lengre enn en natt, og vil ha bagasjen sin!" Jeg tenkte at siden du surfet på nettet likevel, kunne du kanskje finne ut av den gateadressen, men... Unnskyld. Leiligheten du så på var fin , forresten! Tusen takk for overnight-settet, forresten. Gjorde nesten opp for mine ufornuftige, høyhælte reisesko (men det var faktisk ikke din skyld, men litt SAS sin, man skal jo nå opp i de derre hyllene man legger ting i på flyet!!!) og valget av tynn bluse i tidlighøst (igjen: min feil..).  Håper forresten du har kommet deg til lege, så tungpustet som du var, hørtes det nesten ut som intens sukking da jeg henvendte meg til deg, men siden du er et service-menneske i en service-bedrift regner jeg med det var akutt astma, KOLS eller lungebetennelse.

Uansett god bedring eller sleng deg i veggen!

Kjære portier. Ung mann, påfallende bergenser med svært entusiastisk "Hei hei!!"  Klokka halv to om natta: det er slik jeg ser ut. Håper ikke jeg skremte deg der jeg kom i overnightkit t-skjorte, hår til alle kanter, gårsdagens linser fortsatt på og temmelig søvndrukken. Du VAR snill som ringte etter meg da kofferten kom, og det er en veldig grei policy at du ikke banker på til damer som er alene på rommet midt på natten og tro meg, spøken jeg dro om hvem du i hvertfall ville banket på hos midt på natten, hadde jeg ikke tenkt så lenge på, hadde jeg det, hadde jeg muligens latt være å si den, ihvertfall hadde jeg ikke snøftet av latter. Og nei. Jeg er ingen sel, selv om jeg altså valgte å klappe i hendene når jeg snakket med deg. Og sokken i trappa...? Ja, den skapte litt furore dagen etter, der den lå, nesten som om noe spennende hadde hendt, at noen ikke kom lengre enn til trappeoppgangen før de flerret av seg klærne i ellevill entusiasme og begjær... Tror sokken fargela mandagsmorgenfantasien på en temmelig spenstig måte til en hel del av de besøkende, så den beklager jeg ikke så veldig. Bør aldri bli brannmann!

Jeg tok den, men ikke før jeg hadde spist frokost!!! Lurer veldig på om du tør gå gjennom smau og gater hjem alene, uten å frykte Selkvinnen i hælene.

Og til dere japanere som foreviget en svært smilende og vinkende blond dame på bussen... Det er slik vi nordmenn er! Elleville, sprudlende og konstant klare til å vinke og vifte og hoppe og danse foran kamera. Dette var altså et møte med urnorsk kultur, det var rene urkvinnen dere møtte der på "Skolten" (jeg elsker Bergen!!!), og siden jeg er av ypperste fotogene rase, valgte jeg altså å vinke entusiastisk til dere da dere gikk av bussen. Helt sant. Alle andre som ikke vinker, smiler eller ler av vitser japanske medpassasjerer forteller (på japansk, et språk jeg behersker like godt som det å stå og tisse) er nok turister som tilfeldigvis ser veldig ut som fastboende. Vel, siden ingen forklaring egentlig er god nok, sier  jeg som en hel del andre: Det er  regjeringen sin skyld. Jeg gjorde aldri slikt før de rød-grønne kom til makta! Fydda!


Så entusiastisk kan Kari Nordmann også hilse!
 
 
Kanskje like så greit interrailens dager er talte for mitt vedkommende?


 

torsdag 23. august 2012

Snart høst!

Eksempel på hva det ikke er så stas å dele med seg.
Jeg er glad i høsten. Synes det er vidunderlig når fuglene trekker avgårde og tornerosehekken utenfor huset mister bladene (spesielt hvis det blåser såpass mye at naboene innser at det nok er derfor fruen i huset ikke er ute og koster opp løvet, "hun risikerer jo å blåse på havet, liten og lett som hun er", men lar gleden spres, liksom..)(det er ihvertfall det jeg tror, brisen tar hardt her ute på øyen, må vite!), jeg synes det er deilig når jeg kan ta på langermet og høyhalset og slippe yogaøvelsene daglig leggbarbering medfører. Og at jeg slipper å holde inn magen og late som om det er helt naturlig å bare puste med øverste del av lungene og prate med folk som kun dekkes at ørsmå plagg, her og der, (minst der!) og det er vidunderlig å vite at jeg har et helt år foran meg med gode forsetter og treningsplaner til neste gang VG maser om Supersommer og Dagbladet lokker med Hvordan vi får nok feriesex i øsende regnvær. Jeg liker virkelig godt at regnet spruter ned såpass heftig at jeg slipper å vanne plantene (som jeg selvsagt ikke graver opp eller graver ned eller setter i garasjen), og jeg liker at det er såpass ekkelt vær at den hotteste statusmeldingen på facebook er "Deilig med en kooooozekveld foran peisen med min kjæææære (hjerte hjerte hjerte)" (les: endelig varm igjen, her jeg propper i meg smågodt og ser Knut Nærum).

Jeg synes det er vidunderlig når ungene faktisk må legge seg før meg for å greie å stå opp neste morgen, og jeg synes det er greit når de slutter å mase om is eller bading eller "mamma koffår e du ikkje med meg på trampolinen meir?" (og jeg slipper å minne dem på "ingen-over-35-år-med-rå-latter-og-vond-rygg-og-skremmende-drageleker-på trampolinen"-underskriftskampanjen fra samme nabolag som ikke nødvendigvis setter like stor pris på hekken vår som meg!). Det er nyyyyydelig når sneglene alle maser om at vi må plukke flyr veggimellom, og ikke mindre nydelig når gemalen sukker over at vi ikke i år heller tok høst-innsatsen i hagen seriøst, og jeg liksom bare akk og ve og aiaiai, neste år, da altså, og fryder meg over at jeg har sluppet unna.

Jeg synes det er stas med høsten fordi da kan minsten gå i barnehagen uten den daglige hårbørstehylekranglearien, da har hun jo lue på og jeg kan late som om det bare er en heftig luesveis og ikke dårlige fingerferdigheter og manglende tålmodighet som ligger bak! Og hun kan gå kledd som hun vil i sine elleville, kreative oufits (bloggespråk, har jeg lært!) og foreldre med bedre smak, mer kustus og A-menneskegener i barna kan tro at det er et sammensurium av bytteklær hun har på seg (selvsagt godt merket med navn og telefonnummer...)(ha!). Skoleklær er jo stas, de er jo rene og hele ihvertfall et par timer den første skoledagen, og selv om bokbind ikke er stas i det hele, er det mye å lære av å lese på eldstemanns engelskbøker (på, ikke nødvendigvis i..), både når det gjelder love og life og ikke minst hate. Han er forøvrig forholdsvis flink til å drodle, sånn dersom en vordende arbeidsgiver leser dette! Han har, foreksempel, tegnet en rar, sint dame med svært hår, hornbriller og et lysende sverd på en norskbok, med undertittelen "nårsklærer." Med tanke på at nårsklæreren hans på den tiden var undertegnede, er det jo ikke rart han er arveløs, sover i garasjen og tvinges til å like tunfisksalat!

Jeg simpelthen ELSKER høsten fordi jeg kan tenne uendelige mengder telys og stearinlys og duftelys, slik at det lukter epler (friske), gløgg og glede i huset, mens jeg dimmer lyset såpass at jeg ikke kan se gulvet, og derfor slipper å vaske og rydde. Og kan sitte enda litt lenger i godstolen foran peisen. Og se på Knut Nærum. Og lese enda en bok, fordi... vel, det er høst... (jada, leste ni (9) bøker mens det var sommer også, da, men...).


Her skulle jeg fulgt opp med noen vakre bilder av løv i solnedgang. Ute regner det. Legger heller ut et bilde av to gode høstting, Knut Nærum og en bok. Se det gjerne for deg i solnedgang, og nynn gjerne på din Beethoven, Mozart eller  Munthe.

Knut. I imaginær solnedgang.
Jepp. Let the rain begin.


lørdag 18. august 2012

The Ring of Fire

There's a blaze of light in every word, it doesn't matter which you heard, the holy or the broken hallelujah...

(Leonard Cohen)

Det er en scene i "Finding Nemo" jeg har tenkt mye på denne sommeren. Husker du filmen? Den lille, morløse klovnefisken som blir fanget og puttet i et akvarium, mens klovnefiskfaren leter og bekjemper store farer og glemske venner? Vel, da Nemo havner i akvariet, møtes han av andre fisker. De "gamle" akvariefiskene. Som blir skikkelig redde for denne nye fisken, tenk hva han kan ha med seg av smitte og vaner og kunnskap og... han er jo fra HAVET!!! Til slutt går Nemo gjennom et (ganske så tåpelig) rituale, "The Ring of Fire", som gjør ham til en del av dem, en del av flokken; han får ny status, nytt navn og... Vi kan le av engstelige fisker, men er vi ikke slik? Redd for det nye? Det ER enklere når alle er like, er det ikke? Når alle snakker samme språk og mener det samme og er fra samme fiskebutikk eller organisasjon eller menighet... Og leter vi ikke etter slike ritualer iblant? Ritualer som gjør oss til en av dem, eller dem en av oss, eller..?

Gud vet at jeg gjør. Og vet du hva?
Jeg har tatt feil.  Grundig feil. I min iver etter å ha rett, har jeg tatt feil. Jeg ville så gjerne at det skulle være på denne måten, denne feile måten, fordi da ble det målbart og oppnåelig, da kunne jeg krysse av for ja eller krysse av for nei og virkelig vite. Jeg trenger å virkelig vite, jeg trenger å tenke at det er riktig og jeg har lengtet etter å føle meg inkludert og en del av, jeg tror jeg har lengtet etter det hele livet. Jeg har trodd at jeg må bli slik som dem. Slik som dere. Som velger de riktige ordene, som tar de riktige valgene. Som vet hva som forventes, som har vokst opp med tradisjonen, som kjenner til hva som bruker å være og hva som ikke bruker å være og til og med hva som aldri har vært og som derfor aldri må skje. Jeg fikk det ikke til. Jeg ble aldri en av dem, aldri en av dere. Ordene, språket, valgene ble aldri mine, de ble aldri riktige og jeg kom aldri nærmere hverken tro eller Gud eller det jeg trodde var det jeg søkte

Jeg har prøvd. Jeg tok feil. Svaret kom med tårene, med nederlaget og akkurat i det øyeblikket jeg vurderte å gi opp. Hei, Gud, se hvor flink jeg er, se hvor mye jeg prøver Gud, og jeg er usynlig likevel!!! Se, Gud, jeg trener, spiser sunt og har lest mange riktige bøker, jeg har til og med gått på møter, Gud, og hatt ansiktet i skikkelig voksne folder, sånn helt alvorlige, og Gud, hvorfor er du ikke der når jeg gråter, hvorfor strekker du ikke ut en hånd, det er lite det miraklet jeg ber om Gud, du kan helbrede, men Gud, du er jo bare taus, hva skal jeg gjøre, send meg i frontlinjen, Gud, send meg, bruk meg, ja, la meg funkle, Gud, tørk tårene mine og la meg skinne. Gud? Gud?

Gud?

Bloggeren funkyuncle sier det mye bedre enn meg, og jeg håper han tilgir at jeg siterer:

"Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues forbløffende retningssans, og skriver setninger i luften."

Jeg har tatt feil. Jeg trodde det var jeg som skulle utføre og beherske tro, jeg som skulle yte, jeg som skulle prestere. At jeg skulle nesten redde Gud, at han trengte at jeg reddet han. Jeg trodde jeg måtte tro nok for å tro. Jeg tok feil. Fullstendig feil. Jeg trenger ikke være glattslipt og lakkert. Skår, sprekker og slitasje høyner verdien for levd liv.

Leonard Cohen. Det finnes ikke bedre versjoner av denne sangen, enn når han synger den selv.Ta deg tid til å nyte og kanskje tenke på ditt halleluja?

Og for de av dere (du) som kanskje drar kjensel på bruken av uttrykk, filmklipp og tanker, og som vet at jeg har noen grubletimer bak meg og sikkert foran meg, og som (joda, du hadde rett...) en gang advarte meg mot å prøve å bli en annen enn meg selv... Og som har lånt ut bøker du tror faller i smak...Jepp...ikke så rent lite inspirert av Alan Hirsch "The forgotten ways". Takk!







tirsdag 14. august 2012

Innerst inne i alle voksne mennesker sitter et lite barn som skal begynne på skolen i august.

(Janneke Øverland)
Har gått et helt år på skolen allerede og KAN det!

Det knaste i grusen under skoene mine. Skolegården var så uendelig stor, og selv om jeg hadde vært der mange, mange ganger og sett alle de andre mange, mange ganger var det skummelt og høytidelig å stå der, under det jeg husker som gigantiske grantrær, og knuge en trygg voksenhånd. Det var det året Diana hadde giftet seg i en enorm prinsessekjole og jeg hadde vært i England, samtidig som bryllupet, og sett reklamer for Bounty på TV og kjøpt souvenirer og spist sukkerstenger og sagt "twenty-two please?" til mannen i resepsjonen og tatt bilder i fotoautomat og mistet tenner, og sommeren hadde vært uendelig lang og jeg hadde lengtet og ventet til Dagen, Skolejentedagen, og mamma tørket tårer og pappa smilte med det litt rare smilet som glitret så merkelig i øynene. Og Skolejentedagen kom, og plutselig var det skikkelig kjempeskummelt, selv om jeg kunne lese og selv om jeg kjente alle i klassen, ihvertfall bittelitt, og ihvertfall jentene, guttene var skikkelig kjempeskumle egentlig, og jeg husker at jeg sto der og tenkte at jeg egentlig hadde mest lyst til å være fire år igjen og gjemme meg under et teppe. Borte var hun tøffe englandsfareren, tilbake var en bitteliten jente som snart ville knekke tenner og blø neseblod og gjemme seg på do for de Store Skumle. Og som skulle opptre med blokkfløyte og høytlesning og sykle store omveier forbi Guttene og forelske seg og få hjertet knust og krangle og fnise og ELSKE og HATE og krangle og lengte.

Frøken ropte navnene våre, det var en ordentlig Frøken, en frøken som het Fru Sandvik og som var skikkelig rett i ryggen og skikkelig streng og jeg pugget jammen Fadervår og kan (den dag i dag!!) uendelig mange Margrethe Munthe-tekster med god moral og høyt hevet pekefinger. Og frøken synes jeg tegnet fint og at jeg var flink til å sitte stille og konsentrere meg, og vips var hun borte, jenta som for noen måneder siden hadde stått på førskolen og sunget hele Papegøyen fra Amerika helt mutters alene mens hun tok noen vågale dansetrinn, for nå sto Skolejenta der, med fletter og tannløst smil og tegnesaker og et snikende Flink Pike-syndrom som har fulgt meg gjennom ungdomsskole og videregående og universitet og høyskoler og like inn i de ansattes rekker, og jammen litt inn i fritida også.

I dagene som kommer skal det knase i grus og store ransler skal fylles med bøker og tegninger og et og annet Flink Pike-syndrom. Hver høst er det som om vi holder litt pusten, alle, disse første dagene, til timeplanen er rutine og livet er i gang, hverdagen. Lesekoder skal knekkes, roller fylles, forventning innfris og forventning knuses. Vi må være kloke, alle vi voksne som er så heldige at vi har dette som vår jobb. Vi som får lov til å være der, se dem, oppleve læringsglede og læringssorg. Vi som fyller dem med ord og tanker, vi som lager hverdagen og er med på å fargelegge livet til disse fantastiske ungene. Vi som lager lover og vi som bestemmer antall timer og vi som har forventninger og krav og måloppnåelser og tester og enda flere krav og enda flere tester og vi som så fryktelig gjerne vil være BEST I VERDEN!!!!!! For de skal ut i Livet, ikke ut som tall i en statistikk og et klaps på skulderen til oss selv, vi superflinke supervoksne i superlandet, men som sprell levende mennesker med en viktig oppgave i å ta vare på seg selv, andre og framtiden til våre barnebarn og barnebarns barn...

Husk: Inni meg er det fortsatt en liten, sped jente med fletter, manglende fortenner og skjelvende knær, som later som om hun heller vil tegne snirklete roser enn å danse rockete til papegøyesanger. Og jeg tror at det sitter en førsteklassing inni deg også, muligens skjelver du litt også med tanke på at du kan komme til rektor dersom dansetrinna rocker for hardt?

fredag 10. august 2012

“How can I begin anything new with all of yesterday in me?”

(Leonard Cohen)

Jo, jeg så deg i går. Så at du så meg også, men jeg ble plutselig veldig opptatt med å snakke om ingenting med sønnen min og veldig opptatt med å gå en annen vei og veldig opptatt med å se veldig opptatt ut. Men jeg så deg. Skulle ønske jeg hadde hatt guts nok til å stanse, hilse, kanskje klemme deg og mimre litt om sol og varme og husker du den gangen vi badet nakne og trodde noen hadde stjålet klærne våre og le litt av de minnene som gjør at jeg er meg og kanskje til og med at du er du, men nei. Jeg turte ikke. Jeg var redd. Redd fordi du så like flott og pen ut som alltid, redd fordi du har akkurat det samme lange håret som da vi gikk på skole sammen, håret jeg ønsket meg og misunte deg så veldig. Redd fordi jeg så korset i halsgropa di, du er fortsatt der, i mine gamle dager, og du har vokst videre selv om jeg raste bort noen av stenene under føttene dine. Redd fordi jeg ikke vet hva du tenker om meg og fordi jeg vil at du skal spørre om alt men er redd for at du skal spørre om alt og redd for at jeg aldri kommer til å tørre å svare deg sånn ordentlig og skikkelig, redd fordi du er et møte med meg selv for mange år siden og redd fordi jeg kanskje ikke ville greie å forklare at livet er godt, nå, likevel, og at jeg er tilbake selv om jeg er på en annen tilbake enn jeg var på før. Redd for at du skal fordømme meg igjen og redd for at jeg skal fordømme meg igjen.

Jeg  så deg i går. Kjempegodt. Hadde det vært i morgen jeg så deg, skulle jeg hilst på deg, smilt og ledd og mimret og sagt at det var godt å se deg la oss holde kontakten og see you in heaven, I'll be there, baby! men i går så jeg deg liksom ikke fordi det er for mye meg i deg og deg i meg.

-Pinglesara

mandag 6. august 2012

Rompa mi!

Kropp ER topp!
Jeg står klemt inn i hjørnet på det som sannsynligvis er verdens minste prøverom. Avslørende speil på alle kanter får hjelp av kraftig hvitt lysrørlys til å avdekke alle nåværende og kommende skavanker på absolutt alle deler av kroppen, og utgangen blokkeres av et rovdyr i sjiraffstørrelse en ung og smekker og høy og elegant og ikke minst slank ekspeditrise, ikledd det min far i beste fall ville kalle et hylster. (I verste fall ville han assosiert det, høylytt, med en prevensjonsmetode) Hun er sminket i tykke lag, blond og langlemmet og simpelthen nydelig, men nå har hun en stresset og bekymret rynke i pannen. Jeg sender en takknemlig tanke til produsenten av mascara som gir deg øyenvipper med markise-effekt, hva hadde skjedd om hun hadde mer enn skimtet skavankene mine, ville ansiktet sprekke eller øynene falle ut eller hva, samtidig som jeg aktivt prøver å unngå speilbildene av meg selv og fokuserer desperat på rynken. Den skumle tenkerynken.

-Passe ikkje DEN heller?
-Eh, nei, men det gjør'kje noge, eg kan kjøpa bukser ein aen gong eg...
-Jammen, den sko jo passa alle!
-Hehe, vel, ein for alle, alle for ein..hehe (Jepp. Smertefull dødfødt spøk. Sds)
-Du har liksom ikkje så lange bein...
-Nei, men de virke jo... (Sds)
-Så e du liksom ikkje så voldigt høg...
-Nei, men... Beklager...
-Og så har du sånn... rumpe.. der...

I løpet av et par minutter i total ydmykelse har jeg kommet med platte spøker og unnskyldt høyden min overfor en skummel, oversminket og svært ung person i et serviceyrke(!?).Jeg vil gråte, gjemme meg under en dyne og bestemmer meg for å aldri aldri noensinne mer gå inn i prøverom igjen. Jeg beklager høylytt at jeg har rumpe, og føler meg absolutt unormal og klar til å stilles ut på sirkus anytime, og er sekunder fra å bruke alt for mange penger på en bukse som ikke passer bare for å få den blodtøstige sjiraffen ekspeditrisen ut av prøverommet.

Det er da det skjer. Ekspeditrisen har, under hele seansen, tvinnet nervøst på et kjede med en stor kule i enden. Det er som om verden rundt meg plutselig bestemmer seg for å gi meg en håndsrekning, for snapp. Det er det som skjer. Kjedet ryker. Kulen faller av, triller bortover gulvet, og blir liggende midt mellom oss (prøverom på størrelse med en stekepanne!). Hun myser, fokuserer mellom maskaramengden, og finner kulen. Bøyer seg, prøver å bøye seg, forsiktig, elegant, forsiktig, uelegant. Hylsteret gjør det rett og slett umulig å bøye seg ned for å ta opp kulen. Se det for deg, lange smekre lemmer som simpelthen ikke når ned, ikke på det begrensede området hun har til rådighet, en hånd tviholder på klærne, den andre sveiper fram og tilbake 5 cm over gulvet.

Jeg tar opp kulen til henne. Selvsagt gjør jeg det. Men ikke før hun har svettet litt og fått enda flere rynker i sminken. Og sett passe redd ut for å falle. Det er ikke vanskelig en gang. Så kler jeg på meg, henger buksene ALLE passer bortsett fra de med sånn... rumpe... pent på plass, ønsker henne en fin dag videre, og går.

Nei. Følte meg ikke videre vellykket. Ikke videre snill heller. Jeg følte meg både dum og rar og stygg og ekkel og... Helt til det slo meg. Følelsen. Det er samme følelse som De Kule ga meg, som ungdomsskole og russetid og slemme kjærester og tåpelige flørter ga meg, og som jeg har vokst fra for lenge siden!!!! Mislykkethetsfølelsen! Jeg er ferdig med det! Min oppgave er å lære ungene og elevene mine å håndtere, elske og omfavne livet, med og uten(!) rumper. Kropp er topp!!!

Jepp. Jeg har rumpe. Korte ben og diverse andre skavanker. List gjerne opp! Men jeg virker, og kan plukke opp ting fra gulvet uten særlig store anstrengelser. Ekspeditrisen kan jo skifte lyspærer og male taket!

(Og nei. Jeg kommer ikke til å besøke den butikken på Kvadrat igjen. Dum er jeg da ikke! Tror jeg)


onsdag 1. august 2012

Jeg har fått penger for å skrive!!!!!!!!!

Litt Lykkelig Liv
Honorar!! Ordet smaker Japp og kaffe og is med varme bjørnebær og lange kvelder foran peisen med en god bok og lange samtaler med gode venner og latter og tårer og å se verdens beste film "Big Fish" og vite at det er julaften og nyttårsaften og 17.mai og sommerferie, alt på en og samme gang!

JEG HAR FOR FØRSTE GANG I LIVET MITT FÅTT PENGER FOR Å SKRIVE OG ER SÅ GLAD!

I tillegg var det rett og slett skrevet på oppfordring, så stoltheten og selvtilliten er økende på lik linje med smilet.

Nope. Ikke kom hit med tiggerbrev eller tro jeg kan fø en familie til, og ikke tro jeg skal ta deg med på en ferietur til Syden med heisan og peisan og sveisan, neida... Jeg blir nok ikke fet av pengene heller, ikke annet enn i stoltheten min. Men for første gang er en drøm oppfylt. Skrivedrømmen. Egentlig vil jeg bare sitte her og skriveskriveskrive og få lønn for det og oppleve denne stoltheten nok en gang og...

Pengene? Skal trygt investeres hos Kjoledamen.

Og skulle du være i tvil om at jeg vil påta meg et skriveoppdrag eller ti, tro meg. Jeg er lettkjøpt.

Joho!!!!