tirsdag 26. juni 2012

Om å kjøre ferrari i parkeringshus, og litt om å få som fortjent...

Hva han kanskje egentlig burde kjøpt
Han heter sannsynligvis Harry eller Børre, eller muligens har han en mor som så på Dallas og døpte nurket Cliff eller Bobby. Han er midt i en førtiårskrise av den smertefulle sorten; han har bleket lugg (ok, ganske langt bak på hodet for å kalles en lugg...) og sprayfarget i skikkelig naturtro gulrotbrunfarge. Selv om det er norsk sommervarme, valgte han i går å vise en lodden kropp i litt stram brytersinglet. Han har alt for mye penger, som han nettopp har investert i en rød ferrari og (store mengder) skikkelig miljøuvennlig drivstoff.

I tillegg har han en hang til å trykke hardt og intenst på bærta til bilen, og en intens rykning i høyre langfinger.

I går fikk jeg gleden av å stifte bekjentskap med gulrotkaren, bilen, bærta og, ikke minst, langfingeren. Først ved innkjørselen av parkeringshuset (for de lokalkjente: kjelleren under posten, Stavanger. Trangt, mørkt og med odøren av urin absolutt tilstede). Det viser seg at de 5 sekundene det tar å sette inn visa-kortet i innkjørselen, er sløsing med verdifull tid. Bæææææært (fing). Innen jeg hadde rygget på plass og låst meg ut, kjørte han forbi. Sannsynligvis var synet av parkert berlingo provoserende, for Bææææært (fing) en gang til, før han ruser intenst med gassen. Og snirkler seg rundt neste hjørne, der en litt uheldig dame ikke rekker å frese bilen på plass i forventet tempo. Bææææææææææææææææært. Rus, rus. Fing.

Parkeringshuset er i dette øyeblikket fyllt av stinkende eksos og utrolig høy motorlyd, og egentlig vil jeg løpe avgårde og ut i byens friluft(!), men venter det lille sekundet som jeg er evig takknemlig for nå. Parkeringsprosessen. Som nevnt: Parkeringshus. Ikke av den store, lyse, vide sorten, men trangt, mørkt og snirklete. Og nesten fullt. Cliff Harry finner seg en plass, bærter et par ganger til før han skal rygge seg inn. I en trang plass. Altfor trang. Han snegler seg inn. Cm på cm. Folk går forbi. Stopper.Ingen tilbyr seg å hjelpe, 8-10 mennesker står rundt ham med overbærende glis og bare ser. Børre Bobby blir svettere og svettere, inn og ut av bilen, ryggende, lirkende, fram, tilbake, fram....

Bært, bært. Dame, rundt 60. Fiat. Ingen finger, men et intenst glis av den spydige sorten. Hun smyger seg forbi ferrarien, svipper inn på en plass, stanser bilen, låser, går ut og smiler til, den etterhvert anseelige, publikumsgruppen som har samlet seg.

-Trenger du hjelp?
-Eh, neidå, æg greie dæ nok!
-Ja, lykke te!
-Eh, takk...
-Hihihi.. (dryppende sarkasmelatter. Hadde likt å kunne le slik!)

Hun er borte før han får sukk for seg. Ferrarien står fortsatt utenfor parkeringsplassen. Svetten har gitt ham ringer og skygger på singleten, og luggen henger ned i nakken. Verdigheten han trodde langfingeren og bærta gav ham ligger i et hjørne sammen med matrester og fruktene av et nattlig toalettbesøk. Fingeren rykker ikke lenger til i tide og utide, han ser faktisk temmelig liten og sliten og gammel ut der han står, og muligens litt takknemlig for at han ikke hadde fyllt opp passasjersetet med en 19 år gammel blondine?


Epilog: Etter mandagens stevnemøte med tannlegen var unnagjort, og jeg skulle hente den lettparkerte berlingoen, sto ferrarien der fortsatt. Midt ute på veien. Sammen med eieren, nå kledd i genser. Eieren hadde flere venner, og tydeligvis en far, som synes bilen var sløseri, men som likevel hjalp ham ut av parkeringshuset, dog uten æren i behold.


søndag 24. juni 2012

Om å være ni år og litt om å elske en som heter Pål

Jepp. Autentisk.
Jeg er ni år gammel og sommeren er evig lang, gresset er skinnende grønt og huden er brun og lukter sol og sommer og smaker salt, det er is til frokost og rabarbra dyppet i sukker til lunsj, det er sol og evig sommer og jeg har akkurat vært på Samvirkelaget og kjøpt meg min aller første kassett. Carola. Terrassen er en scene, humler, bier og veps mine tilskuere og jeg opptrer igjen og igjen med et halsbrekkende sceneshow og en svensk tekst sånn litt etter hukommelsen. Min beste venninne er ikledd en blå amerikakjole mens jeg har den grønne eplekjolen og hoppetauet er mikrofoner og vi synger og synger og danser helt til vi skal springe i vannsprederen. Da hopper og danser og hyler vi kjempehøyt og irriterer ingen for det er bare sånn vi liksom gjør.

Vi sover i telt og hvisker uskyldige hemmeligheter og jeg elsker en som heter Pål og myggstikkene på armen klør og vi teller dem mens vi spiser de siste polkagrisene, før vi sovner og sover til vi vekkes av fuglekvitter og mammafrokost.

Sommeren varer evig, og den eneste trusselen er gutten tvers over veien som kaster råtne epler på oss og som er sånn akkurat passe spennende skummel, eller at noen skal skjønne at jeg elsker Pål, og kanskje si det til nettopp Pål, men også det er bare sånn litt skummelt, for egentlig er det helt greit at han vet det. Det verste er at han skal flytte snart, en gang, vet ikke når, men jeg elsker han uansett og tenker at det ikke gjør noe om han er der eller ikke, og snart er jo lenge til uansett. På trærne vokser moreller og epler, det er rips i hagen og en vi kjenner har plommer, og jeg har ikke sko på meg en eneste gang, bortsett fra når vi sykler, da har vi tresko og sliper dem kjapt ned når vi skrenser med tærne. Det er en hel evighet til vi må fram med sko og gensere og bukser og skolesekk, og jeg vet ikke om en fornuftig ting jeg må gjøre hele sommeren annet enn å synge Främling veldig høyt mange ganger og sykle rundt sammen med Pål og gå i amerikakjoler med bestevenninnen min.

Jeg var ni år. Sommeren var evig.

I dag nynnet jeg Främling på vaskerommet, hvor jeg fant fram litt tykke sokker og en god genser. Sommeren varer ikke evig, Pål er facebookvenn og vi har vel ikke syklet sammen på nesten 30 år!

På den annen side... Datteren min har et hoppetau, terrassen kan godt være scene og jeg har rabarbra i hagen. Teksten sitter som spikret, og ute er det naturlig vindmaskin, og det eneste som hindrer meg er at litt satte trebarnsmødre ikke gjør sånn.

Hvorfor ikke?

onsdag 13. juni 2012

Min bønn

Kjære pappa

Ja, det er rart å si, men enda nærmere enn far, og ihvertfall mye nærmere enn Fader. Så hei. Hallo, god morgen, god kveld. Pappa.

Hvor du nå enn er. Akkurat nå er det så vanskelig å se deg, liksom, og like vanskelig å kjenne deg, du er så fryktelig langt borte, føles det som, høyt i himmelen, men jeg hadde så veldig trengt at du var her hos meg. Eller nær hos andre, veldig nær. Kanskje er du her og der? Uansett håper jeg det er bra der du er, og at det er sant, at himmelen finnes! Jeg håper de er der, de du vet jeg vil skal være der.

Lær meg å sette deg høyere enn alt! Å, så vanskelig, for du vet at jeg tillater alle mulige rare ting å bli store og kjempeviktige og til å ta altfor mye plass, du vet hva jeg mener. Alt jeg tenker, alle bekymringene, alle engstelsene, alle usannhetene og alt sviket, som er mot deg!

La riket ditt komme... Men ikke helt nå, nei, jeg er redd og føler meg ikke klar, kan umulig være god nok nå, ikke ennå, Gud, jeg har kommet så kort og snublet så masse og har tusen spørsmål jeg ikke tør å stille og jeg har mennesker jeg ikke tør å fortelle om deg til, og mennesker jeg vet har hørt men ikke lyttet, så la det skje, men ikke nå, jeg er ikke klar!!!

La det du vil skal skje, skje! Ikke la meg eller andre stå i veien, men la meg skjønne litt mer, for i øyeblikket vet jeg ikke hvilken vei jeg er på og om jeg står i veien eller ikke. Spark meg bak, og rop høyt om det er noe jeg skal gjøre eller om jeg skal flytte meg! Hjelp meg til å forstå at din vilje ikke nødvendigvis er det samme som min vilje, og at din vilje sannsynligvis har et helt annet perspektiv enn min vilje. Men jeg er litt sint også, Gud. Unnskyld, men det er fordi jeg ikke helt forstår! Kan du hjelpe meg til å forstå? Hvis det er din vilje, mener jeg? OK. La meg bare ikke gå i veien, og send meg dit jeg skal. Men jeg er tunghørt og treg, så du må snakke tydelig til meg, Gud!

Takk for at jeg får spise meg mer enn mett, lær meg å dele. Gjør verden et mer rettferdig sted, hvor barn ikke dør av sult og mennesker ikke dør av fedme. Du ser jeg sliter med dette, Gud, men jeg sliter ikke nok til å gjøre noe ordentlig! Unnskyld. Og takk. Og unnskyld. Takk for venner og familie. Hjelp meg til å stole på dem og å være en god venn tilbake.

Unnskyld, Gud. Jeg vet jeg svikter og faller. Lyver, lurer. Feiler som mor, som kone, som venn, som menneske. Jeg får det ikke til, dette feilfrie! Lær meg å tilgi, Gud, lær meg å tørre å tilgi og tilgi også de som ikke ber om tilgivelse! Lær meg hvordan jeg kan elske menneskeheten nok til å tilgi sånn ordentlig, ikke bare litt! Kan du hjelpe meg til å ta bort litt av grublingen? Og til å tørre å tro at jeg er tilgitt? Unnskyld, igjen. Svakt, dette.

Hjelp meg til å stå imot, Gud. Sladder. Løgner. Misunnelse. Nag. Å, jeg faller, igjen og igjen, senest nå, Gud, du ser hvor synd jeg synes på meg selv og hvilke tanker jeg sendte avgårde, lær meg å unngå dette, Gud. Lær meg å handle når jeg skal, og tie når jeg skal det!

Frelse. Så stort ord, Gud, jeg fatter det ikke, men redd meg! Fra sorg, tårer, tristhet. Redd meg fra ensomheten som truer med å kvele meg, mest av alt når jeg er sammen med andre. Redd meg!
Alt er ditt, Gud, alt, du er stor og sterk og mektig og uovervinnelig, hjelp meg til å innse at det trenger ikke jeg å være.

Evigheten, Gud. Det er lenge det. Får jeg synge i kor og danse da? Hele tiden? Litt slitsomt, kanskje, men bare du vet hva en evighet er. Jeg stoler på deg.

Amen

søndag 10. juni 2012

40-årskrise i huset!!

Javel, på tide å komme ut av skapet. Jeg er, fra dags dato av, gift med en 40-åring. Gemalen ønsket ikke en blogg om ham og en eventuell krise, og det er vel greit, kan gjerne stå for krisene her jeg!
Gemalen blir 40.


Småkrise: Det innebærer, for meg, at jeg er... voksen. Siden jeg stadig driver og fyller 29, og aldersforskjellen mellom oss bare øker for hver dag, er det en ukjent og litt vanskelig innrømmelse, men... jo. Jeg er voksen. Sånn litt, iaffal. Sånn voksen som innebærer at hver gang man kommer hjem til foreldrene sine, er det rett tilbake i oppdragelsen. "Legg deg tidlig, da" og "grønnsaker er sunt, vet du, vennen min" og "du skal vel kjøre i kveld? Ja, for hvis ikke kan pappa hente deg. Rundt halv tolv?" I tillegg er jeg en sånn voksen som bryter sammen i hulkegråt dersom jeg må rense fisk, som synes poteter ikke er nødvendig, og mener oppriktig at Japp gruser fløtekake anytime! Jeg er hodeløst bittelitt forelsket i Martin Freeman og hadde nok fått dånedimpen (ja, jeg vet hva dånedimpen er!) om mitt store idol, Knut Nærum, dukket opp i min nærhet. På den annen side er jeg også en sånn voksen som leser aviser, som leser bøker (til og med sånne ordentlige bøker!) og som fantaserer om en lesesirkel. Jeg synes musikken ungdommen nå til dags hører på er bråkete, og jeg kunne godt tenke meg ferie på en øde øy (med et oppegående bibliotek i min nærhet!). Aspik er ekkelt, og blodpølse er et lovbrudd på lik linje med det stekt rogn er.
Eksempel på smukkas med sixpence
Jeg synes leger ser ut som om de er fjorten år, jeg har tannproblemer og vond rygg, men jeg prøvde faktisk moonwalk her forleden, og min store drøm er fortsatt å dælje løs på en trommesolo! En av elevene mine har sagt at jeg har kul musikksmak og kul mobil, mens en annen har sagt at siden jeg synes Justin Bieber er NOE oppskrytt, bør jeg straffes med armhevinger og dårlig blodsirkulasjon (hun sa det ikke akkurat sånn. Hun sa "Hø?" og sendte meg blikket. Det Blikket)

Faktum er at gemalen blir førti. Førti. Jeg vet ikke hva som ulmer, muligens kommer han i cabriolet med en snasen blondine i armkroken? Kanskje bytter han ut bil og jobb med sykkel og Birkebeinerritt, kanskje tatoverer han snåle kinesiske tegn på strategiske steder på kroppen (sånne tegn som folk TROR betyr kjærlighet eller styrke eller håp eller noe sånt, men egentlig betyr "han som går langs veien og plukker boss" eller "stinkende utedo")(er sikker på at kinesere er som meg!). Muligheten for at han vil realisere seg selv ett år i villmarken er til stede, og det er muligens sannsynlig at han, førtiåringen i mitt liv, skuer mot parykker og hårtransplantasjoner, a la legghår i luggen. Førtiårskrise i heimen. Det vil si, foreløpig ser det vel ut til at den største krisen er krisen jeg gjennomlever i bekymringen over at det kan komme diverse kriser. Så derfor puh. Inntil videre. Javel, så er jeg voksen. Vi voksne. Men jeg innser at jeg ikke trenger å kose meg med grønnsaker i gelatin på lørdagskvelden for det om! Taco, derimot... Så kan jeg ta morgendagens bekymringer og drukne dem i salsa (jaaa!).

Festtale:

 Gratulerer med dagen, gemal.
Takk for at du fortsatt kommer hjem i Den Fornuftige Familiebilen.
Ikke la bukselinningen gå nordover (eller sørover!!),
ikke begynn med bukseseler om det ikke er tvingende nødvendig.
Sixpencer KAN være kult, men velg med omhu.
Kjøpes kun i butikker med snasne mannfolkselgere.
Old Spice stinker,
og nei,
å legge puslespill på 5000 biter er ikke familiesyssel!
Musikken var bedre før, men ikke helt tilbake til tida før fargene kom.
(og lottomusikk... usikker, men det finnes vel noe i de beste familier!)

Og nei.
Blonde babes kan ikke på noen måte adopteres.
De havner der ute, med røkejakken og helsetrøyen.
Og Den Onde Kaninen.
(Keep on the good work med kanindoen, forresten!)

Kjære gemal:
Ikke transplanter legghår til luggen.
For å si det slik: Eg har klina med ein skalla mann,
og satser på å fortsette med det!!!

Gratulerer!!!!

søndag 3. juni 2012

Når det ikke betyr noe og så betyr det liksom noe likevel

En skulle ikke tro at det kunne bety noe, ikke nå, liksom, ikke i skyggen av Alt Det Andre, da skal liksom ikke noe annet bety noe og egentlig betyr det ikke noe, men så betyr det noe likevel. I hvertfall litt. Og iblant litt mye. Og iblant blir alle disse delene som betyr bare bittelitt samlet til svære bilder som betyr kjempemye. Og kanskje er det nettopp derfor de betyr noe, siden de kommer i skyggen av Det, kanskje det er nettopp derfor jeg får kjenne på betydningen av disse bitte små tingene, ubetydelighetene, som nå, akkurat nå, betyr så uendelig mye alt.

Gresset, foreksempel. Som er så veldig grønt og som beveger seg sånn sakte og svaiende utenfor vinduet. Gresset aner ikke at det snart skal klippes, det bare står der og svaier og danser til solen og er tilsynelatende veldig fornøyd med det. i dag er gresset sånn kjempesynlig og vakkert og så grønt at det nesten, men bare nesten, er ubehagelig å se på det. Eller løvetannbuketten minsten plukket, som forårsaket tusen millioner brune sirkler på den nyeste t-skjorta, og som forårsaker tusen millioner nys fra storebror. Nydelig, vakker, strålende og modig, den fineste blomsten i verden, tror jeg. I hvertfall akkurat nå. Akkurat her. I skyggen.

Eller smilet, det for andre helt ubetydelige smilet, fra en god venn, en venn som vet at på innsiden er det kniver som stikker selv om utsiden smiler. Eller klemmen, klemmen fra en venn, en venn som ikke sier noe annet enn alle de ordene som lyser ut fra øynene. Eller kaffekoppen og samtalen om helt andre ting, om tull og vas og framtid og fortid og minner og snart sommerferie. Komplimentet. Å bli sett. Druer, druer på bordet, de smaker fantastisk, løfterikt, sommer, syden, nesten litt syndig godt, så jeg tar en til og en til. Det å le med noen, det at noen spør hvordan jeg har det, og faktisk venter på et svar, eller at de godtar at tårene står i øynene uten at det er en særlig grunn til det, at de fortsatt spør selv om de vet at du kanskje bevrer med lippa og helt glemmer å spørre om hvordan de har det fordi en er så opptatt med å svelge klumpen i halsen. At himmelen er blå. At det fødes kattunger. At det finnes aprikos-twister og banan-twister.

Klem til verden, og til dere alle. Ikke minst siden det finnes farger i skyggen også!