tirsdag 29. mai 2012

Eg har den geniale løysinga på streiken! Heilt sant! Kors på minnepennen!

Innan dykk no knelar ned i djup vørdnad for mine makelause tankar, vil eg, ikkje direkte audmjuk, men i alle høve med ein viss innsikt, berre takka dykk som eg lot meg inspirera av, for det er de som sette meg på tanken, og det er mange av dykk der ute, eg er særs takksam for innspel og ikkje minst herlege kommentarar i ymse sosiale medium. Hjarteleg takk!!!!

Jau, poenget mitt er: Kvifor treng me no lærarar, fagarbeidarar, politi, førskulelærarar osb, osb. Kva skal me no med desse, når det heile kan løysast med EIN MANN (Mann. Sjølvsagt. Noko anna er ein annan diskusjon eg ikkje ynskjer å ta her, nett no)!!!

The answer, my friend. Moglegvis ikkje blåsande med vinden
Ja, og eg talar sanninga: Me treng berre ein mann. Med hjelp av ymse tenester frå the WWW og liknande, sjølvsagt. Ein mann. Eg har sett det sjølv, på TV. Han bør vere kroppsleg sterk, ha ei god mental helse og vere flink med prat. Det ser og ut til at han bør vere høgreist og ha alt håret i behald, sjølv om eg er noko usikker på kvifor. Det skal ikkje så mange operasjonane til, dei veit nok korleis dei gjer i Det Lova Landet (Amerika), men me byggjar om hjernen, vitet og kroppen hans til å vere nett slik me vil. Til å utføra dei tenestene me treng. Me lagar ein CYBORG, slik at han rekk over alle dei vanskelege og utfordrande tinga, han underviser foran eit kamera, trøyster foran kamera (er noko usikker på om kombinasjonen cyborg og bæsjebleie vil fungere, men...), les bok, har gym (det er utruleg kor spretne dei kan vera, cyborgane, sjølv om dei går litt tungt!), medisinerer dei som treng det (stikk ut handa og vips), viser kjekke filmer frå internett elevane sjølvsagt lærer mykje frå, og kommuniserer med dei kriminelle ved hjelp av laservåpen laserteknologi. Slit han litt med å rekke over alt, konstruerer me berre ein tidsmaskin eller noko, eg har sjølv sett fleire interessante dokumentarar om emnet ("Tilbake til fremtiden 1-3").

Ved nærare ettertanke, kva treng me eigentleg elevane til, me kan ve gjere dei til cyborgar dei og, så slepp me alt dette maset med oppseding og slikt. Og småborn, takke meg til ein cyborg eg kan programmera til 12-timers svevn! Det same med husdyr, kriminelle, dei i rullestol eller liknande. Gamle, svakelege, passøkarar, skattebetalarar og ikkje minst denne irriterande småbornsforeldrefasen, alvorleg talt, dei er jo sjuke eller har planleggingsdag konstant!Nei, inn med cyborgane!

Jepp. Løysinga er her. Ingen treng ei krone, for me lever no på 2000-talet og burde for lenge sida sveva rundt i aluminiumskleda våre og eta piller til lunsj.

Slit du med å lesa kva som står på dette bakstreverske, gamalmodige språket, seier du? Don't worry! Become a cyborg!


Helsing Majka, jenta frå verdsrommet

mandag 28. mai 2012

Ut med dommeren, inn med kua!

Du er en ku, Liv. Kuer klarer det ikke.
"Du er en ku, Mamma Mø. Kuer kan ikke sykle!"
Jujja Wieslander, Mamma Mø og Kråka

Samtale mellom Meg (M) og min Indre Stemme (IS) sen nattestime:

M: (nynner)
IS: Hei. Ligger du der og ikke får sove IGJEN?
M: Ja, men det går bra, kort dag i morgen så..
IS: Så skal du altså komme på jobb stuptrøtt en gang til, hva tror du kollegaene dine mener om det?
M: Mener... eh, de vet jo ikke akkurat..
IS: Vet de ikke? Du ser jo konstant ut som et vrak, kvinnemenneske! Alle ser at du ikke sover, du må  sove med en gang. Nå. For to timer siden!
M: Ja, ja, skal sove, jeg bare...
IS: Hysj, du må sove, sove nå, tenk så slitsomt du får det i morgen når du ikke sover, du må sove, sov, sov. SOOOOOOOOOV!!!
M: Ja, men hold litt fred da, så skal jeg...
IS: Du?
M: Ja?
IS: Du husker det du snakket om, om hva du hadde lyst til å gjøre? Tror du virkelig de synes det var interessant? Så du ikke at de gjespet? Og så bort? Du snakket liksom så vanvittig lenge og var helt på bærtur om enkelte av sakene? Og vet du hva, hvorfor skal du mene noe om dette, hvem er du til å dele slike meninger?
M: Å, jeg...
IS: Og de andre snakker MASSE sammen etterpå, og ler litt. Av deg. Mye, de ler nok kjempemye. Ikke minst av måten du snakker på. Og spiser på.
M: Jammen, de sa jo at det var spennende?
IS: Ga du dem noe valg? Og du spiser skikkelig ekkelt.
M: Gjør jeg?
IS: Ja. Men dumme og ekle folk, vet du... hahaha. Forresten, ganske bra den måten du sa ifra til han der om det du synes var urettferdig behandling...
M: Sa jeg noe om det?
IS: Nei.
M: Burde jeg sagt noe?
IS: Burde? Burde? Du må!!! Men ikke på din måte. Ikke sånn grinete og såret og barnslig og teit og, nei, du skal slå i bordet og være sinna og sterk og stor og sta. Ha, det greier du aldri. Bare ikke si noe, du, pingleberta.
M: Pingleberta?
IS: Du vet når du føler du er litt alene og alle andre liksom er så vellykkete og du liksom er så mislykka?
M: Ja...?
IS: Det er sånn, vet du... Pingleberter som spiser ekkelt og griner for filleting, får ikke være med og leke. Basta bom fallera, cha-cha-cha!

Osv.

Dialogen kommer sannsynligvis aldri ut av pubertetsstadiet. Skulle gitt mye for at den kom i stemmeskiftet og ble sånn småknisete med fjonete skjegg på haka og stemme i ustyrlig leie, da kunne jeg ledd av Indre Stemme, da! Ha, ha, kunne jeg le, du er en fjompete fjortis, haha, stemmeskifte og greier, latterlig, hender og føtter i alle retninger, ikke kontroll på noe, haha. Slik kunne jeg ledd, helt til det slo meg at det var min egen, indre stemme jeg hakket på.  Så mye for det, på en måte!



"Flaks at jeg har en sykkel, det er det ikke så mange kuer som har. Hun syklet i vei."
Jujja Wieslander, Mamma Mø og Kråka

lørdag 26. mai 2012

Vannskrekk

Jeg er åtte år. Åtte år, det er sommer og fluene surrer og huden lukter sånn varmt og svett og solkrem, og jeg skal bade. Bade. Jeg er redd for å bade, men leker og vaser rundt og koser meg, helt til noen roper at jeg må skynde meg å dukke og bli ferdig vi skal snart hjem du må svømme litt kom igjen, Liv, ikke vær pysete. Jeg ser på vannet, på alle som svømmer rundt og ler og smiler til meg og innser at det ikke er farlig, jeg tråkker hardt på den velutviklede vannskrekken og legger på svøm. Ut, ut mot de andre, mot dypet, mot den forlokkende gleden og vissheten de andre skal få om at jeg ikke er pysete. Plutselig snus sjøen opp ned, det er kaldt og vått på alle kanter, det blir så mørkt, jeg aner ikke hvor jeg er, hvordan jeg skal få luft, jeg finner ikke opp og ikke ned og greier ikke åpne øynene eller finne fast grunn for føttene, jeg puster inn vann, sjøvann, panikken tar meg og jeg føler det går mange timer og Redselen maler bilder av hender som griper etter føttene mine, som vil dra meg ned, ned i dypet. Jeg løftes opp av andre hender. Pappas. Han står der, trygg, holder meg fast, klemmer meg helt til jeg slutter å skjelve, helt til panikken slipper, helt til jeg puster normalt og helt til jeg kan se igjen. Trygg.

Senere på kvelden er vi tilbake på samme sted. Samme bukt. Han og jeg. I badeklær, begge to, han holder meg i hånda, vi vasser ut til vi må svømme, forbi stedet hvor sjøen snudde seg, forbi stedet med hendene. Så nær at jeg kan rekke ut en hånd og han hjelper meg, men så langt borte at jeg må svømme selv. Sjøen holder seg der den skal. Den kvelden.

Jeg er nesten voksen. Nesten voksen, det er sommer og det lukter søtt og varmt og forelskelse og smugrøyking. Jeg har knapt spist på en uke og er surrete i hodet av sult og nikotinrus og forelskelse, og vi skal bade, og jeg vil ikke være pysete for de pysete jentene sitter på land og der er ikke Han, og det gjelder å være nær og han hopper rett uti, fra skrenten, og det er 2-3 meter ned og der er de, alle sammen, og jeg står på kanten. De venter ikke, de svømmer videre, og jeg blir redd, ikke svøm, jeg skal hoppe, jeg skal, og dypt der nede, under skrenten som blir til en klippe som blir til en fjellvegg som blir til et stup, glimter det i det svarte vannet og jeg kaster meg uti og vannet snur seg. Jeg finner ikke retningen. Ikke opp, ikke ned, jeg aner ikke, føttene finner ikke bakken, ingenting, jeg vet jeg må se, tvinger øynene opp, lys, der er lys, det må være opp, men usynlige hender holder meg tilbake og jeg hører hjertet dunke i hele kroppen og jeg vet hva jeg må, men kan ikke. Panikken lammer meg, redselen fyller cellene med is. Helt til. Hender, ordentlige hender drar meg opp. Får meg på land. Finner et håndkle, sitter tett tett og varmer, trøster uten ord. Hun vet hva det er å være redd, og hendene er sterke og varme og trygge og hun sitter der helt til styrken hennes har smittet over på meg og gjort meg varm, rolig og tørr.

Jeg hoppet aldri igjen, ikke der. Noen år senere derimot, i en stri høstelv, med elever og kollegaer som vitner og et tau jeg desperat klamrer meg til, et redningstau og mennesker som drar meg på land og elever som ler og tror det var morsomt og jeg ler jammen, jeg også, men jeg har sett hendene og sett at vannet snur seg og kjent at det eneste eneste som ikke trekker ned er tauet jeg tilfeldigvis når og den intense klamrerefleksen. De aner ikke at jeg har kjempet, og jeg ler og later som om, og bruker noen timer på å puste rolig, inn og ut og inn og kjenne at jeg lever.

Jeg er voksen. Mamma. Har vært de trygge hendene mange ganger selv. Løftet. Trøstet. Hjulpet. Lyttet. Blitt sint på deres vegne. Glad. Lei meg. Redd. Ser ned på en annen vannflate nå. Har vært nedi, flere ganger, og kjent panikken og redselen når vannet snur seg. Noen ganger har jeg bare såvidt vært nedi, da har jeg kommet meg i land selv. Andre ganger har jeg vært så dypt nede og hendene, de usynlige hendene, har holdt meg så hardt, at jeg har trengt hjelp til å komme ut av vannet.

Men jeg kommer stadig tilbake.

Jeg står på vannkanten nå, og vil så gjerne hoppe. Det er tusen gode grunner til å la være, og få gode grunner til å gjøre det. Men hopper jeg ikke nå, svømmer de kanskje bort, mulighetene, ideene, det jeg ønsker å være og ønsker å gjøre og ønsker å være en del av. På land sitter noen som kanskje kan redde meg. I sjøen er det noen som kan om de ser og om de hører, men i den høylydte leken og i de brusende bølgene er det ikke lett hverken å se, eller høre om jeg ikke roper høyt, og bare prøv å rope høyt under vann!


Jeg står der på kanten

puster ut

puster inn

og

mandag 21. mai 2012

Når det ikkje e fleir ord igjen...

Ka seie du då?

Når ikkje et einaste ord kan
beskriva
trøsta
hjelpa

ikkje noge e balsam
alt e kniver
og salt

ka då
ka seie du
når det ikkje
e fleir ord
igjen

Ka seie du
når då
e
 

 

fredag 18. mai 2012

Litt sånn om 17.mai, og litt sånn om å høre til.

Jeg liker egentlig ikke sånne dager så godt. Sånne dager som er spekket med forventninger, spekket med tradisjon og kultur og fallgruber og stress. Familier i matchende klær og lykkelige smil, alternativt i skinnende bunader og med kompliserte fletter i håret. Dager hvor vi skal være så innmari lykkelige og riktige og vellykkede og møte opp til rett tid og tåle fløyter og tuter og hyling og piping og taler av den sorten som gjør at det vrir seg bak det smilende pokerfjeset. Da feilskjær i forventningene eller rammen sjokkerer. Skjellsettende sjokkerer. Som da jeg var 5 år og ikke fant mamma og pappa igjen i toget og det føltes uendelig langt og de var borte og jeg ante ikke hvor jeg skulle og jeg var sikker på at hele dagen hadde gått før mammaradaren sveipet meg inn etter ti fryktelige mamma-minutter.

Eller da russen (oransjeruss, vi snakker oppvekst på landet!) hadde skrevet det, ordet, nettopp DET ordet, på en fjellskjæring i et veikryss, med store, oransje bokstaver, jeg var rystet, sjokkert, flau, tenk alle som så det, mamma, frøken, tannlegen, ja, tenk om hun gamle på butikken så det! 17.maitoget gikk mot det, rett mot det, og jeg kan ennå kjenne indignasjonen, sinnet og behovet for å forsvare oppvoksende og eldre generasjoner (var jeg sju, mon tro?) fra å lese selve... selve Ordet... Med store, oransje bokstaver.

P U L.

Ingen slike traumer dette året. Puh. Men jeg stresset meg gjennom en morgen, kjeftet meg gjennom en hyggelig kakaofrokost. Ute blåste det, korpset, 17.maikomiteen, russen (oransje... landet, veit du!) og salutten vekket de i familien med dårligst sovehjerte, og de som gledet seg mest sov gjennom det i år og (memo: vekk dem neste år slik at de får med seg vekkingen..). Jeg kjeftet på ungene første runde med klær, ut i bilen og... Hvor var flagget poden hadde hengt på veggen?  Når flaggfester knekker i vinden, da blir vi matchende alle sammen, sånne lute Arne Garborg-aktige mennesker som gjemmer seg for vind og blest og... Så spiller korpset. sammensatt av små og store, og det er så flott og jeg blir stolt og storebror tar lillesøster med på leker og taper med vilje foran hele klassen og kjøper is og mellomsten fisker en uendelig mengde fox fra en boks på kaien og vi står der og smiler litt oppgitt og ler og er våte og alle sier at "dette er det verste" men samtidig er det liksom litt godt også. Vi nikker litt og er våte til skinnet alle sammen og hører på en snodig måte til. Og på en snodig måte litt sammen.

Klesskift og ny runde Bergans og en ny runde sinnamamma, glemmer lue og godtar at poden går i småsko og mellomsten tar den tynne jakka og lillesøster blåser konstant i en trompet som gir opp livet ti minutter før barnetoget begynner å gå og storebror nok en gang redder dagen og jeg må inn og ta på regnbukse før det i det hele tatt begynner. Korpset spiller og jeg har husket sangarket, talen var fin og perfekt høytidelig, talerens nevø usigelig sjarmerende og noe dumdristig utstyrt med fløyte, og vi stå der og kjenner at vi er så heldige som er trygge og kan feire på barnemåten, og at vi er frie, og korpset spiller kjempefint igjen, og svosj, 17.maitoget fyker avgårde i stiv kuling og regn og vi er framoverbøyde og slitne etter 50 meter og fanene blir til seil, de voksne er røde i ansiktet og niholder flagg og faner og dusker og unger som holder fanene og de første gnagsårene dukker opp og jeg savner lua og noen er sultne og...

Og så skjer det viktigste øyeblikket, og jeg får se det, i kampen mot vinden, fanebærere, store, sterke og noen litt mindre og små, og det er tungt og vinden tar og rykker og river og innen noen får sagt noe, griper de tak. Fem ekstra hender rundt fana. Hjelpende, umiddelbart. Alle mellom 10 og 13 år. Uoppfordret. Så synger de. Og roper. Hurra! Og smiler. Og går tett i tett, og bytter på, etter fem meter og femti meter og fem sekunder. Uten ord! Ekstra hender, tett i tett. Hjelpende. Og hjelper hele veien opp til kirka og kransnedleggelse og en nydelig, flott tale fra en av dem jeg setter aller høyest, i regn og vind og bunader i alle kanter og hendene hjelper hverandre ned til klubbhuset og leker og kaker og lapskaus og nye tradisjoner og lekene er plutselig inne i hallen og alle sko må av så det er dresser med Ulvangsokker og kjoler med Hello Kitty-sokker og bunader med sokkeseg og blå stillongs under og det er trangt og travelt og mye mas og mange smil og samtaler og latter om egen påkjenning og og småprat med de vi kjenner og småprat med de vi ikke kjenner og nikk til dem vi kjenner best sånn "det er godt å se deg her"-nikk og selv om det regner og ingen kjøper is og jeg bare drikker en eneste kopp kaffi for det er så lang kø og gemalen er kasserer i idrettslaget og ikke tilstede når husets tre håpefulle skal ha riktig kake og det ikke er noen stoler og det er kø og jeg skal bære tre kakestykker, kaffe og lommebok, selv om alt det er det godt å være en del av dette. Etterpå er det bedehuset med tradisjoner og kaker og kaffi og leker og etterpå der er det gode venner og tradisjoner og god mat og unger som leker og flørter og voksne som har vonde bein og vonde bunader og vonde ører og så blir det  en kjempefin dag uansett. Selv om jeg kjefter og klager og er sinnamamma og ikke sånn 17.maimamma. Selv om jeg ikke liker sånne tradisjonsdager, likte jeg i går. Litt.

Som en del av et sted der vi trosser, og med ungdommer med ekstra hender og mange hurrarop. Hvor vi smiler og nikker og  mennesker som har Hello Kitty-sokker under finstasen. Som en del av et sted vi... hører til?

Hurra!

(neste år... neste år, i solskinn, varme og harmoni? Og matchende klær? Og 17.maimamma og ikke sinnamamma? Og is?)

søndag 13. mai 2012

Nullpunkt!

Du trenger nok den tykke lua på ved nullpunktet!
"Det absolutte nullpunkt i fysikken er den laveste temperatur som er mulig, og den er på -273,15°C, eller 0 K. Selve det absolutte nullpunkt kan ikke nås, men det er en meget viktig teoretisk og eksperimentell grense." (Wikipedia)

Nei, dette ga aldri mening i oppveksten, og det gir ingen mening nå. I ærlighetens navn: Jeg er en av dem. En av dem som, i samme øyeblikk som tall og bokstaver blandes, går opp i en høyere sfære, et nytt nivå, de bevisstløses kosmos. Med andre ord: Fysikk kjeder meg. Grundig.

Jeg bruker bare uttrykket som et utgangspunkt. Et bilde. Har hatt en utrolig berikende helg med undervisning, tanker, refleksjon, diskusjon og fellesskap. En sånn "tenke-masse-og-snakke-med-andre-og-spise-masse-og-smile-og-nesten-gråte-og-le-og-være-sammen-med-folk-som-vil-en-vel-og-som-vil-det-samme-som-en-selv"-helg. Så på en måte burde temperaturen være skyhøy, kanskje så høy at jeg skimtet kokepunktet i det fjerne, full av energi og småboblende, men jeg er på et nullpunkt. Et selvvalgt nullpunkt. Ikke frysepunkt, men nullpunkt. Et uhyre spennende (adskillig mer spennende enn fysikkens nullpunkt, i mine øyne!) nullpunkt, hvor jeg slipper taket, lener meg tilbake og tenker at nå, nå skal jeg hvile, vente og lytte. Følge med. Våge en brøkdel av det jeg tror på. Inspirert av diverse geometriske figurer og fantastiske kloke, reflekterte og spennende tanker, og en helt suveren underviser (Kristian Landro). Inspirert av tanker fra gode venner, meg selv og... Gud? Kan jeg tørre å si det? Kan jeg tørre å si at jeg er såpass inspirert at jeg har lyst til å ikke brøyte veien selv, men lene meg tilbake og vente på at jeg får noe? Kan jeg våge å innta nullpunktet, kan jeg orke å vente og har jeg selvtillit og mot nok til å tenke at jeg kan oppleve noe? Jeg skulle ønske jeg var tøffere og klarere og ikke tenkte hva vil alle andre synes og hva vil jeg synes og hva om det Han vil er noe annet enn det jeg vil og tør eller kan eller... hva om Han ikke vil noe med meg hva om hva om hva om...

Åh, jeg vet at jeg kan angripes fra alle kanter i dette innlegget, både fra de som mener jeg er hjernevasket og de som mener jeg er dum og de som mener jeg er naiv og de som mener jeg bør være mer synlig og de som var sammen med meg i helga og hørte på hvor tøff jeg var da og de som og de som. Men jeg legger det ut. Likevel. Brokete hit og brokete dit.
Vel. Jeg tenker nok selv, jeg brøyter mange nok veier selv. Nå vil jeg prøve, litt, å la noe annet skje. For tenk om det er vidunderlig? Tenk om tenk om tenk om...

Jepp, jeg er ved nullpunktet, og på tross av hva min egen entusiasme og intensitet egentlig vil, skal jeg lene meg tilbake og i galskapens navn tørre å tro at ting kan skje. Og på tross av min egen tvil og usikkerhet og engstelse og egenfordømmelse og uro, vil jeg prøve. Prøve.

Nullpunktet. Ikke kald, kun teoretisk, og kan ikke nås. Men på vei oppover?

Lifeshapes



torsdag 10. mai 2012

Urettferdig!!!!!

Hun hyler det høyt, så høyt at det sitrer i ørene og stikker i ryggraden. Igjen, igjen, høyere og høyere. Det er urettferdig og tomt for is og hun er trøtt og noen har faktisk SLÅTT henne, "ja slått meg, mamma, midt i magen, i barnehagen, mamma, og du va ikkje der, mamma, og det e urettferdig og eg vil og ha post, mamma, sånn gøy bursdagspost." Tårene spruter, og i noen minutter er hun utrøstelig og uoverdøvelig, hele den fem år gamle skapningen stritter mot selveste Urettferdigheten. Å, kunne jeg reversere tiden, kunne jeg beamet meg opp i et eller annet supersonisk fartøy og endre på tiden og rydde opp og huske å kjøpe is, sette pannekakerøre før jeg gikk på jobb, dytte bort Tøffe-Tommy og sprutet vann på buksene hans eller noe (vannsøl akkurat der, liksom DER, hvor tøffetommyer i alle aldre ikke har noe annet valg enn å skifte bukser om de ikke skal miste ansikt), jeg skulle lagt meg tidligere i går, ikke lest den dustete boka, ikke diskutert ting jeg ikke har greie på med folk som har greie på det meste, lagt fram klær i forveien og forberedt meg med gode argumenter til den vanskelige og litt kjedelige samtalen jeg bare MÅ ta.. ja.. det er faktisk litt urettferdig.

Men jeg roper ikke. Det er lenge siden sist jeg gjorde det. Jeg har mistet ropet.

Hun hulker litt fortsatt. Resignert. Langt fra stille. "U-hu-hu-rettferdig!"

Endelig trøstbar. Litt. Men smertefull klar over at erfaringene denne dagen har gitt henne, ikke er de eneste erfaringene av denne typen hun kommer til å få. Hun skjønner det.

Og verre skal hun få det. Det kommer en dag hvor hun åpner avisene og forstår. Forhåpentligvis. Uheldigvis. Forstår at mennesker dør i sykehuskø, at penger brukes på dødelige og skadelige innretninger, og ikke på å redde de svakeste. Forstår at barn blir syke, at barn dør. At noen gjør noe stygt med andre, at noen mener at de har makt og myndighet og evne og mandat til å styre ett eller flere eller mange menneskers liv. Til å ødelegge liv. Til å ta liv. En dag hun forstår at maten vi har på bordet er mat vi burde delt med mange andre. At medisiner er forbeholdt en liten, rik del av verden. En dag hun forstår at det er like vondt for en mor å miste et barn samme hvilken verdensdel hun befinner seg i, og samme hvilken farge hun har fått. At penger og navn betyr at en kan snike i køen og snike i rettighetene. En dag hvor hun forbigås i en kø av jobbsøkere. Tråkkes på, dyttes over ende, trampes på med ord og blikk. Det kommer en dag hvor hun bedømmes etter utseende, hvor hun bedømmer seg selv etter utseende. Hvor klesdrakt, bakgrunn, nasjonalitet og miljø er viktigere enn hvem hun selv er. En dag hvor hennes tro, hennes meninger, hennes tanker og engasjement stilles spørsmålstegn ved, undergraves. Rives fra hverandre, hånes. En dag hun ikke får gjøre det hun er god på fordi hun har feil kjønn. En dag hun ser verdien alle mennesker har, og at mange behandles som om de ikke hadde denne verdien. Hvor veier bygges og sykehus legges ned. Forhåpentligvis. Uheldigvis.

Kanskje kommer det en dag hvor hun har en egen trøstesløse og hulkende femåring, og et intenst ønske om å beame seg selv i tid og rom.

Da håper jeg hun ikke har mistet den. Evnen. Evnen til å hyle så høyt at det røsker i sjela, evnen til å rope, gråte og hulke, til å si ifra på en så ubønnhørlig og intens måte at andre må lytte, må høre, må utføre, må handle... Evnen til å kjenne at noe er så URETTFERDIG at all verdens tøffetommyer i hviken som helst form, farge, kjønn eller alder simpelthen bare må vike, endre atferd og lytte!

Da, først da, vil jeg lene meg tilbake i gyngestolen, puste rolig ut og inn

famle

i strikkekorga

finne

fram

megafonen
og

rope ut

sammen med henne

og de andre

søstrene

brødrene

"URETTFERDIG"





onsdag 2. mai 2012

Når sola skinner og det burde ha regnet

Det er en sånn dag. Fantastisk vær. Måkeskrik, perfekt blå himmel. Hvite bomullsskyer, grønt gress og latter bak alle hauger. Turgåere, båtliv og grillduft. Søndag, fridag, den perfekte familiedagen.

Jeg skulle ønske det regnet.

Jeg vil ligge inne i halvmørket, ute skal det være bløtt og kaldt og ukoselig, inne skal lysene være av, og jeg skal bare ligge. Der. Stille. Gjemt under et pledd, med varme klær og tykke sokker. Kaffekanne. Bok jeg ikke leser i.

Det er en sånn dag. Men jeg later som om jeg er en del av den lyseblå dagen alle andre er en del av, og finner frem både pølser og tursekk.

Men inni meg ligger jeg på sofaen, alene, og ser hverken hestehov eller fluer.