Duften av.... Pythagoras??

Mattetentamen, slik det burde være!

Det lukter akkurat slik som du husker det. Litt svette, blandet med mye parfyme. Mye forskjellig parfyme. Og hårvoks. Hårvokslukten er sånn søtlig og litt kjemisk. Utenfra siver bondelandets vårduft inn. Det er en helt spesiell lukt, klasseromslukt. På-vei-til- å-bli-voksen-lukt. På-vei-til-å-bli-voksen-på-bondelandet-lukt. 

Når du går over gulvet lages det sånne rare «skvasj-skvasj»-lyder, noen har nok sølt litt cola, eller kanskje er det han med eplejuicen som har vært litt uheldig? Urolige føtter, knitringen av sjokoladepapir, kjeksemballasje. Tomme matbokser, tyggelyder. Skraping av stolben, gjesping, små sukk. Noen sukk er lettet, andre sukk er oppgitte.  Hår som pirkes i, negler som renses. Fnising. Spising.

En ivrig bøyd rygg i hektisk skriving, andre mer resignerte rygger. Blyant over papiret, noen tall, noen bokstaver, noen tegninger. Mye hjerter. Enormt mange hjerter, streker og LOVE.

Mattetentamen. Jeg kan ennå kjenne grøsset og engstelsen bare ved ordet. «Du kan hvis du vil», joda, muligens (og høyskolematte har vel vist meg at han hadde rett, faren min…), men hvorfor ville dette med tall og bokstaver og linjaler og utregninger og to streker under svaret og et badekar som fylles med vann, hvorfor det? Hvorfor skal det badekaret fylles med en viss mengde vann og ikke bare simpelthen fylles med, tja, sjokoladepudding? Det hadde vært mye gøyere med matte om jeg kunne regne ut antall bokser med sjokoladepudding og vaniljesaus som måtte til for å fylle det hersens badekaret. Eller hvor lang tid det tok å svuppe ut alle disse puddingene! Og tenk så morsomt å, pedagogisk nok, konkretisere dette, enten ved iherdig spising, eller et dypdykk i sjokoladepuddingbadekaret, tenk  så gøy! Og hva var vitsen med å regne ut dette med tog og bil og når de møtes? Målet må vel være at de IKKE møtes, aldri noensinne bør det være noe treff mellom Peder Ås i bilen sin og Rigmor Bø som sitter toget. Jo, selvsagt på match.com eller tilsvarende, men det mest relevante med disse utregningene må være å påse at de ikke treffes. I hvertfall ikke hvis de er mellom 17 og 24 år, hvor statistikken taler sin klare sak når det gjelder unge menn og bilulykker med fatale konsekvenser! Statistikk hører jo med på enhver tentamen og er åpenbart en del av allmenndannelsen!

Aldri har blyanter vært spissere, eller viskelæret vært mer perforert, eller forsiden mer dekorert enn det som befinner seg foran meg (og forhåpentligvis utenfor rekkevidde av kaffeånden min!) Jeg smiler litt sånn som jeg tror er oppmuntrende, og får en grimase, et fnis, to himlinger med øynene og et engstelig spørsmål om det er mer tid igjen i retur. Sympati. Litt.

For følelsen da. Følelsen etterpå. Når klokka endelig sneglet seg forbi det magiske leveringsklokkeslettet og jeg hadde unngått å være den første til å levere (av respekt for min far: «Satt du lenge, da?» «ja, flere gikk før meg»)(at « flere» var de som brydde seg enda mindre enn meg og frekventerte rektorkontoret iherdig, følte jeg var absolutt unødvendig å poengtere. Jeg gikk ikke først, iaffal. Da gikk De Skumle! De som røykte! Minst!)

Men følelsen av å trå ut i solskinnet og våren (alltid fint vær da vi hadde tentamen!), være altfor varmt kledd, gå ned grusveien til sykkelparkeringen (og puh, de skumle hadde gått et eller annet skummelt sted som ikke var der jeg skulle!), sykle hjemover og vite at resten av dagen lå der, ubrukt, kanskje skulle jeg passe eller kanskje skulle jeg trene eller spille i korpset, eller på drama, eller på kor eller noe annet av de tusen tingene jeg hadde tid til å fylle dagene med, men der og da, i en stakket kilometers sykkeltur var jeg fri og ledig og hadde oseaner av en hel dag foran meg. Følelsen! Tomt hus. Varmt. Stille. Legge seg på gulvet og puste med magen, The Police sang om Russians og mattetentamen var unnagjort. Den følelsen, akkurat den lykken, er ubeskriveligheten selv. Frihet.

Jeg håper de har det slik, disse slitne stakkarene som har sittet denne fine tirsdagen og svettet over likninger og utregninger. Jeg unner dem det. For nå har de gått ut i sola, alle sammen. Mens jeg sitter inne, svettende foran en pc. Huset mitt er tomt, varmt og stille, og The Police venter. Men jeg går ikke hjem til oseaner av resten av en dag, jeg sitter her. Og har brukt verdifull arbeidstid på dette.

Kanskje skal jeg hjem å fylle det badekaret med sjokoladepudding?

Jeg kan nemlig, hvis jeg vil.

Det har pappa sagt!

Lift me – lift me from the ground

Ja, jeg ønsker at noe helt spesielt superfantastisk skal skje.

Noe helt ellevillt og spennende og livsforvandlende og skjellsettende.

Noe som vil ryste meg i grunnvollene, ut av hverdagen og inn i noe høyere, noe bedre, noe annet, noe mere.

Jeg er klar, kjære Livet, ermene er brettet og den mentale snippveska er pakket,

kjør på,

la det skje, jeg er mer enn klar!

Allerhelst bør det skje

nå.

Ihvertfall i dag

før leggetid

helst nå

eller kanskje om litt

skal bare drikke kaffien

sentrifugere klærne

legge ungene

og

hvile litt

men så

er

jeg

klar

tror jeg

lift me – lift me from the ground
and don´t ever put me down – oh no
and don’t pick a fight with me
just flip a coin my love – you’ve won

Vakrere enn dette blir det neppe!

...som om vi bar et barn varsomt på armen

Til ungdommen 

sunget av Ingebjørg bratland

På disse dagene hvor vi er vitner til ondskap,

uforståelighet og umenneskelig smerte,

hvor våre små hverdagsproblemer blir enda mindre,

hvor smerten og lengselen andre må føle på blir så stor,

hvor vi igjen og igjen blir minnet på hvor sårbare vi er,

hvor lett det er for sent,

hvor lett det er for sent for alt,

hvor vi igjen kjenner på redselen,

hvor vi bare kan ane konturene av hvilken smerte

og hvilke tomrom andre må oppleve...

akkurat i dag skal vi ta oss tid til å lytte.

Til å leve. Til å elske. Til å ta vare på.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

Naken kvinne svinser seg i svansen

Kjære frøken, ta av dem kjolen og på med smilet

Neida. Spennende ting har ikke begynt å skje bak hekken i Vollsøy. Det er heller ingen grunn til å legge seg klar med hverken kamera eller skylapper hverken her eller der. Jeg liker meg best med klær på.  Noe de fleste av oss nok skal være temmelig takknemlig for. Neida, jeg refererer til den helt sinnsykt fabelaktig gode ideen Nettavisens side2 gladelig folkeopplyste oss om, nemlig forretningsideen at aha, ypperlig, hva må til for at folk skal føle at huset blir riktig så rent og helgefresht, jo at Nakne kvinner vasker huset!!!! Trenger vel ikke si noe om kjønnet til mannen som fant på dette. Men OK, hva folk gjør i sine egne stuer (og kjære dere, bak persienner og gardiner og lameller eller bak hva som helst!! Bak!!!) har jeg faktisk ikke noe med, og heller ingen interesse av, egentlig, kjør på (men jeg kjenner at jeg håper virkelig de får godt betalt der de skrubber med Jif og grønnsåpe, spruter med varmt vann og henger og slenger og dingler og dangler...), men jeg håper at verneombudet har vært til stede og sjekket eventuelt behov for hjelm og vernesko. Nok om det.

Nei, mitt bidrag til dette, er nye forretningsideer. Forretningsideer knyttet til livsvisdom. Det skal ikke stå på gründerånd og kreativitet her! Nå vet jeg ikke hvilke erfaringer forretningsideinnehaveren ovenfor har, men jeg vil rett og slett bruke mine år med erfaringer fra mamma- og lærerhverdag: Og for å være pikant, spennende og for å følge opp en muligens pirrende tittel, har jeg knyttet det hele til litt nakenhet.

1) The naked chef. Sånn helt på ordentlig. Kutt, skrell, stek og visp, pip naken. Ikke minst stek karbonader. En sen høstkveld. Uten å lukke gardinene. (Mørkt ute, lyst inne, og jeg går forbi. Rykket du, kjære fremmede nabo i Bergen hadde, bort fra komfyren, beviste bare en ting. Du er gnien som kjøper billige karbonader som er fulle av vann. Nakne kokker må handle dyrt). Du må selvsagt helst være mann, og jeg kommer til å bestille deg inn for å lage chili.

2) Sofatester på IKEA (eller enhver annen møbelkjede med respekt for seg selv og forbrukeren). Ifølge en anonym kilde tilknyttet huset jeg bor i, klisser den nye skinnsofaen mye mer i rompa enn den gamle, når du setter deg naken. Naken. Det er åpenbart behov for nakenrompetesten på sofaer. Ser også for meg at det, sammen med at det er miljøsertifiseringer, regnskogsertifisering og det ene med det andre, er det også en antirompeklissesertifisering. Med stempel!!!! O lykke!

3) Naken kaninburrenser. Nok en gang kun forbeholdt menn. Kaniner bæsjer, mye. Noen kaniner er hissige, angriper det meste og klorer og biter. Men tenk deg underholdingsverdien! Ho ho, vi kunne leie deg ut til alle slags jentelag, og jeg kan garantere trimming av lattermuskler og oppfriskning av plaster-er-det-viktigste-i-førstehjelpsskrinet-ever kunnskapen!

Åh, her jeg sitter triller de fram, den ene ideen bedre enn den andre. Hva med naken bussjåfør? Feier? Pianostemmer? Tømmerhogger? Matros? Å, for en lykke. Merker meg også at, i motsetning til forretnigsideen fra Texas, er det lite seksuelt relatert til mine ideer. Humor, derimot....

Sier muligens litt om meg. Og mye om de Texas!!!!

Om å stå ute i vårsola, lukke øynene og la seg varme

Det vakreste!

Det er en slik dag. En slik dag som begynner med regn og grått og overtrekksbukser og luer, og slutter med dypdykk i skapet etter sommerkjolen og sandalene. En slik dag hvor lubne, skitne barnehender har plukket løvetann og satt i kjøkkenglass. En slik dag hvor naboen plystrer mens han steller båten, måkene skriker sånn passe koselig, og det hadde vært helt riktig om isbilen kom! En slik dag hvor en av de jeg er aller gladest i har fått akkurat den beskjeden vi har håpet på, og vi sammen med han kan nyte å være lettet og glade etter måneders engstelse.  Det er en slik dag hvor minstejenta nesten ikke greier å sovne fordi hun skal sykle til barnehagen i morgen, sykle, mamma, ikke kjøre! En slik dag hvor mellomsten ikke vil slutte å snakke om noe han greide på skolen i dag, skolevegreren strutter av stolthet og informasjon om Påskeøya, en slik dag hvor eldstemann ikke vil hjem, men springe i haugene og planlegge hva han skal ha på seg på morgenkveldens vårfest.

En slik dag hvor jeg har rukket å få klem fra en av dem jeg setter høyest, og vært hos tannlegen for denne gang, slik at også den bekymringen er overstått. En slik dag hvor noen har lånt meg en bok som de synes jeg burde lese, en slik dag hvor jeg har spilt på piano og sunget høyt, høyt, lenge, en slik dag hvor jeg har vært synlig for alle ekspeditører og ekspeditriser. En slik dag hvor jeg kjenner at jeg bobler  av ideer og innfall, og lyst og mot til å sette det ut i livet. Og litt tro på at det faktisk går an! En slik dag hvor venner sender meldinger og telefonen ringer og det ikke er feil nummer eller telefonselgere.

En slik dag hvor jeg har stått ute i bare genseren, drukket kaffe og kjent at solstrålene varmer litt, ihvertfall om jeg står tett i et hjørne, og ikke står ute så lenge.

En slik dag hvor klumpen i magen ligger langt borte i horisonten, sammen med de mørke skyene, og jeg kjenner på varmen fra spede solstråler, kjenner at det er vår og at det er helt greit å ha fått en fregne. Verden er badet i et klart sollys, og selv om avisforsidene og nyhetene skriker mot meg med sorg, sår, smerte og urettferdighet, får jeg lov til å tenke at jeg er både takknemlig, glad og heldig.

Av alle dager i hele verden var det akkurat en slik dag jeg fikk i dag.

Tror jammen jeg velger meg april, jeg også!

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

(Bjørnstjerne Bjørnson)

Prokrastinerere i alle land, foren dere... snart...

Påskeferien nærmer seg slutten, og
det er på tide å komme ut av (lat)skapet.
Eller... (egentlig er jo påskeferien slutt, og jeg utsatte rett og slett å publisere dette...)


Mors lilla lathund sa:                              
Du må tro, jag jobbar bra,
fastän vet du vad;
inte just i dag,
jag gör det helst en annan dag.
Mors lilla lathund sa:
ingen kan så bra som jag,
men tycker du som jag,
tycker du som jag;
så gör jag det en annan dag:
Tra-la-la-la-la-la
i morrn då ska jag knoga
hela dess långa dag,
ja, oj, oj, oj, vad jag ska gno.


Jeg har lært et nytt ord. Vel, egentlig er det en god stund siden jeg lærte det nye ordet, men jeg gadd rett og slett ikke finne ut skrivemåten, så jeg har utsatt det helt til nå. Mitt nye ord, som er et vakkert, velklingende verb, er å prokrastinere. Dersom noen skulle komme på en slik tanke at jeg var et yndet objekt for et tanketomt Dagblad-intervju, og spørsmålet om hvilke ord som beskriver meg best kom, ville dette være et av de jeg, i ærlighetens navn, måtte velge.

Veldig fiktivt tanketomt intervju:
-Hvilke tre ord beskriver deg best?
-Tja... er det utseende eller egenskaper? Utseende er litt vanskelig og er litt etter dagsform og tid i måneden og om jeg kvelden før raidet snopelageret eller ikke, mens....
-Ta egenskaper du...
-Vel.... Eh, kan jeg svare litt senere?
-Nei, prøv nå
-Eh... Ringer deg i morgen jeg. Eller noe.

Skulle gjerne skrevet mer, men... Ble så veldig opptatt av å finne melodien på "Mors lille lathund". Og av å vurdere å spise sjokoladen jeg har gjemt i skuffen. Sjokoladen jeg har prøvd å glemme. Og så må jeg tenke litt på at det er sol. Men først kaffi. Eller kanskje sjekke avisa?

Ja och för ser du, därför så måste jag
ta det väldigt lugnt idag,
jo för just i dag
går det inte bra,
jag gör det helst en annan dag:
Tra-la-la-la-la-la
i morrn då ska jag knoga
hela dess långa dag,
ja, oj, oj, oj, vad jag ska gno.
Ja, för se du mors lill lathund sa:
jag gillar att jobba bra
men tycker du som jag
tycker du som jag,
så gör jag det en annan dag.

(Mors lilla lathund, Astrid Lindgren)

Hva? Skulle dette leveres nå, sier du? Nå som i nå, jeg mener, NÅ? Jeg har jo ikke, jeg mener, eh, jeg er jo ikke klar, jeg eh, hjelp jeg mener nå altså?? Men jeg har jo ikke begynt enda ikke lest korrektur helt ferdig, gir du meg noen timer til? Takk!!!

Tror simpeltehen jeg må ha en sjokolade til i ren panikk, før jeg begynner!!!!

Den helt politisk korrekte bloggen

Muligens soleklart eksempel på nærradiopolitikk

Ja, her jeg sitter som representant For Folket, føler jeg det som min ringe plikt å berike dere med mitt alldeles fullstendig politisk korrekte syn på De Viktige Sakene. Selvsagt går jeg med ydmykhet til oppgaven og bla bla, men valgt er valgt, og det er jo absolutt tydelig at dere bare sitter der og bevrer og venter på meningene mine. Egentlig trodde jeg jo at jeg skulle fremføre dem i en eller annen viktig TV-sending, men med tanke på hvor mye jeg misliker reklamefinansiert fjernsyn, samt hvor fryktelig den påtvungne lisensen for livet uten å bli fristet av Grandiosa og gulost er, er det kanskje like greit at jeg ikke er på eteren i dag! Det samme mener jeg selvsagt om radio. Nærradio er bra, derimot, ihvertfall hvis den er drevet på dugnad, livssynsnøytral og uten P3-musikk  Og uten trekkspill. Fri og bevare oss for trekkspill! Eller fele. Eller elgitar. Spørs jo på øret som hører.

Vel, jeg har valgt meg ut noen viktige felt jeg mener noe om, det vil selvsagt ikke si at jeg ikke mener noe (hallo!) om alt det andre, jeg bare he he, liksom. Joda. Jeg mener selvsagt noe om alt. Ikke så og si at jeg vet alt om alt, men (nok en gang i ydmykhet, merk deg det!) jeg vet jo det aller meste om det aller meste og de aller fleste, og har selvsagt gjort meg opp meninger. Dersom jeg, mot enhver formodning, ikke har gjort meg opp en mening, vil du nok ikke merke forskjell, for jeg mener at det er uhyre viktig å mene noe. Du forstår nok hva jeg mener (eller sannsynligvis ikke. Vel, les dette, og la lyset fra min store politiske lyskilde omkranse deg. Jepp).

Punkt 1 på min Uhyre Viktige Liste: Skolepolitikk.
Elever av i dag viser ikke ydmykhet nok overfor voksne og eldre. Ikke reiser de seg på trikken, ikke neier og bukker de. Ikke kan de et eneste salmevers utenat! Dette bør være skolens prioriterte oppgave fremover. Det, samt å se til at den oppvoksende generasjon har ambisjonene i orden, spisse nok albuer, ikke lar seg tråkke på, og er gode i matte. De skal lære seg hensiktsmessig bruk av data, samt skjønnskrift og engelsk. Nynorsk er det ikke så viktig med, men det er viktig at de behersker alle former for norsk skriftspråk. Det bør kjenne sin Aasen og Knudsen, tegnsettings- og orddelingsfeil må de lære å styre unna. De må ha god kunnskap om fysikk, naturfag og samfunnsfag, være veltrente og informert om hva maten de spiser inneholder, og ikke minst hvilke subsidier man bør opprettholde. Eller unngå å opprettholde. De må kunne svømme hurtig og hensiktsmessig, og kunne danse et utvalg internasjonale folkedanser. De bør  videre beherske kinesisk, spansk og fransk. Lekser trenger de ikke gjøre, men late som de er bør de ha mye hjemmearbeid. De bør begynne på skolen når de er klare selv, men barnehagen bør være den første arenaen ethvert barn møter innen det er, tja, la meg nå se, 16 måneder kanskje, eller hva du nå tenker. Den ansatte der (hvor mange trenger man for å se etter sånne småtasser?) må sette inn støtet i ingeniørfaget allerede da. Og skolens lærere, la meg nå avslutte dette punktet nettopp om lærerne: De bør ha mye mer lønn, ha mye kortere ferier, flere elever i klassen, færre elever per lærer, ha ett års permisjon med full lønn hvert, tja, skal vi si hvert femte år, til etter- og videreutdanning. Denne etter- og videreutdanningen kan de jo gjøre på kveldstid og i ferien, det er jo en så berikende jobb, de får mye lønn av å se gleden i barneøyne så de trenger egentlig ikke så mye lønn.

Punkt 2 på min Usedvanlig Viktige Liste: Seniorpolitikk.
De eldre er en ressurs vi må skatte høyt og ta vare på. Derfor bør de jobbe lengst mulig, men siden det er så dyrt når de gamle jobber, bør de få mindre og mindre lønn, rett og rimelig. Det bør legges til rette for spanskkurs og bingo i ethvert lokalsamfunn, siden alle over 60 selvsagt har dette som sin hovedgeskjeftigelse. Blomstrete polyesterbluser må forbys, mens prikkete polyesterbluser definitivt må i skuddet igjen. Eldre må få bo hjemme så lenge de kan, og kan de ikke bør de bo hjemme da også, som et eksempel til etterfølgelse. Ellers må de få plass i eldremottak, ja du leste riktig, brakkerigger litt utenfor allfarvei, gjerne med høye gjerder rundt, til beskyttelse og kontroll, vet du! Sin daglige vin bør de få, ærlig talt, det har de fortjent. De kan jo få den samtidig med kveldsstellet, sånn i 16.30-tida! Koselig det, på en måte! De har jo mye penger, disse seniorene, så det hadde jo ikke gjort noe om de betalte for hver sin private pleier, liksom. Så kunne den ene gå på rundgang, med en stoppeklokke i hånda blir det jo spennende og lærerikt, og man sløser ikke bort viktig tid!

Punkt 3 på min Vanvittig Viktige og Sentrale Liste: Frihet.
Hehehe, neida, frihet finnes ikke bare i en liten eske, hehe. Frihet til folket er viktig, vi er et folk som er frie til å velge hvor vi skal bo og hva vi skal bli. Vi bør også kunne velge våre naboer via avstemming. Eller ikke. Vi bør få bygge hvor vi vil, så lenge du følger strenge byggeforskrifter, eventuelt kjenner noen som kjenner noen som har en fetter som jobber med byggesaker. vi bør ha frihet til å si hva vi vil, men de som kritiserer oss eller meg bør fengsles øyeblikkelig. Innvandrere er velkomne hit dersom de ser ut som oss, og hvis de ikke ser ut som oss bør de ikke tjene som oss og hvis de tjener som oss bør de skatte litt mer. Vi bør få velge selv om vi vil skatte eller ikke, biler må være billigere, sykler dyrere (har du sett noe så stygt som 40-årskrisa på et sykkelsete? Nei, takke meg til 40-årskrisa i en Lamborghini, mye penere!), det må være lettere å velge miljøvennlig men vi må kunne velge selv hvor mye vi vil forurense og det er viktig at det går mange nesten tomme fly, slik at vi har frihet til å velge. Folk bør bo i byer, folk bør bo på landet. Kommuner bør slåes sammen hvis de vil og hvis de ikke vil skal de likevel slåes sammen hvis de vil, da. Skoler, barnehager og sykehus skal pusses opp og fortsatt være gratis og det skal være likhet for Kong Salomon og Jørgen Hattemaker, men Salomon må gjerne velge å være null-skatteyter, frihet, you know!

Vel, få punkter på min lange liste. Dersom du skulle ønske en oppfølging, tar jeg selvsagt på meg å holde festlige foredrag med en heidundrende artig Power Point presentasjon og minst tre festlige anekdoter om det travle og utfordrende politikerlivet. Du står selvsagt fritt til å betale det det koster, og jeg står fritt til å sende inkassokrav.

Værsågod. I all ydmykhet, selvsagt. Noe annet ville være pinlig.

Om å redde verden. Sånn bittelitt.

Settingen: Jeg: Glødende kinn, intens prat, halvveis oppreist og bøyd over pulten. Nok en diskusjon, nok en samtale, flere tall, flere statistikker, flere drømmer. Læreren/medeleven/stakkaren: Sittende, avvæpnende mot maskingerværpratingen. Til slutt enig, sannsynligvis  kun slik at ordstrømmen skulle ta slutt. Joda. Verden skulle reddes, og samfunnsfagtimene ved Bryne vidaregåande skule var en god begynnelse!!!

Joda. Jeg trodde det, helt oppriktig. 17 år gamle Liv trodde virkelig at verden kunne reddes, og at jeg kunne utgjøre en forskjell. Klart vi kan forandre verden, vi må bare ville! Og gjett om jeg ville! Engasjert og klar, medlem av det som var mulig å være medlem av (bortsett fra det som var skummelt, lovstridig og det som rent åpenbart var kun en sjekkearena)(men tro du meg... Changemaker må være tidenes sjekkearena!!!). Øynene mine var så vidåpne for verdens urettferdighet, og jeg gråt over filmer og skjebner, gråt over sultkatastrofer og sorg, gråt over kvinners situasjon i verden, over vold, maktmisbruk og hat. Jeg ville ut, avsted og fram, jeg ville stå på barrikadene, jeg ville være med og redde verden!!!

Svoooosj. Fram i tid, til jeg har nådd den delen av livet hvor fortidsLiv var sikker på at daværende fremtidsLiv hadde reddet verden i mange år, til nå, hvor jeg liksom skulle være så voksen og klok og reflektert og satt, hvor jeg delte det jeg tjente og jobbet for å reise ut, avsted, bort til nød og katastrofer og noen andre å redde. Og hvor ungene mine eide minimalt med leker og brydde seg ingenting om merkeklær og statussymboler, men gladelig samlet flasker de pantet til inntekt for et godt formål! Hvor familien var en symbiose av hjelpere, og hvor vi faktisk utgjorde forskjeller. Svoooosj altså. Frem til nåtidsLiv. FortidsLiv gisper og gremmer, hun er sjokkert og skuffet, hun er misfornøyd og desillusjonert. Den kortklipte, hennafargete (jada..) luggen og 17-åringens brennende entusiasme, er erstattet med en praktisk mørkfarget sveis og en mildt sagt sedat livsstil. Jeg vil gjerne reise ut i verden, men ryggsekken og entusiasmen er erstattet med hotell og behovet for avslapning. Rent vann til alle har blitt til en kopp kaffe til, ja takk, og iblant skrur jeg av TV og nyheter for å skjerme meg selv for katastrofer og behovet for hjelp. Joda. Jeg gir penger til TV-aksjonen og kjøper fairtrade kaffe og panter flasker og TENKER at jeg burde kjøre mer kollektivt og blir kjempeprovosert når politikere uttaler seg om "de late og udugelige" i en nummerert del av verden som har fått et annet nummer enn der vi bor, og jeg beundrer dem grenseløst, de som faktisk gjør noe og utretter noe og får en liten del av verden til å bli bedre. Jo, jeg tror fortsatt at verden kan reddes. Jeg tror fortsatt at jeg kan gjøre en forskjell, selv om forskjellen nok ikke blir av en slik størrelse jeg så for meg for noen tiår (gulp) siden. Jeg tror fortsatt at om mange nok hadde villet, kunne vi gjort uendelig mye mer enn det som gjøres i dag.  Nei, jeg mener fortsatt ikke at vi i den marginale delen av verden som har overvekt som samfunnsfiende nr 1 utgjør en livsstil og en levestandard hele verden bør ha, jeg mener på ingen måte at jeg kan belære andre hva et godt og riktig liv er, men jeg gråter fortsatt over sultkatastrofer og intens urettferdighet, les for eksempel her eller her, eller google litt selv!

Så, hva skjedde?  Ikke er jeg spesielt desillusjonert, ikke er jeg spesielt hardfør eller kynisk, ikke har jeg så veldig nok med meg selv heller. Jeg bare....

Lot livet.

Gå.


Veldig fort.


Og.


Litt.


Sakte.

FortidsLiv sukker trist enda en gang, mens nåtidsLiv skjenker seg enda en kopp med (fairtrade)kaffe. Og setter seg altfor godt tilrette i stolen. Sender en tanke til fremtidsLiv, og utfordrer henne: Når den jeg var og den jeg er blir den jeg blir, da... DA skal jeg redde verden da. Litt, ihvertfall!

Fairtradesjokolade er jo også godt!

Jeg drikker ganske mye kaffe, så jeg gjør da noe...

(Grem. Skulle du sitte på en utfordring til meg? En anledning til å redde verden med litt mer enn kaffe og sjokolade? Utfordringen mottas med takk... av fortids-, nåtids- og fremtidsLiv. Jepp!)

Love your neighbor!

 De fleste mennesker er lette å like, ihvertfall i små doser, og de færreste mennesker man bare liker i små doser trenger man å forholde seg til i større porsjoner. MEN: Hva skjer om jeg faktisk prøver å snu det fokuset, prøver å jobbe med mine egne holdninger og min egen oppførsel? Hva skjer hvis jeg tør å ta fatt i mine egne forhåndsdømminger, tør å fjerne fargeleggingen jeg allerede har gjort, og se på verden med "kjærlighet"?

Nei, jeg er ikke en spesielt sint eller fordømmende person, men tro meg, jeg kan det. Kan jeg ødelegge dagen for noen? Definitivt (jeg er lærer. Tenk de mulighetene jeg har!!). Kan jeg glede noen? Sannsynligvis. Kan jeg utgjøre en liten forskjell? Muligens. Og jeg vil veldig gjerne prøve! Jeg har selv erfart en del av de-der dagene, de grå, uhåndgripelige dagene, dagene det er umulig å gå på butikken, umulig å ta en avgjørelse, umulig å se seg selv i speilet, og noen ganger har det kommet små solstråler gjennom alt det grå, solstråler av medmenneskelighet og vennskap og kjærlighet. Noen ganger fra ventet hold. Noen ganger fra uventet hold. En sjelden gang fra sjokkerende uventet hold.

Cape Town, 1997. Vi er samlet unge og unge voksne fra store deler av verden. Fellesskap, håp og framtid. Noen har reist kort, noen har reist langt og noen har reist lenger enn langt, som jenta fra Rwanda, flyktning, uten familie å komme tilbake til, uten å vite hvordan eller når hun kan komme hjem, uten helt å vite om hun har et hjem. Historien hennes er så skremmende, så forferdelig og hadde så mange felles skjebner at det nesten var umulig å forholde seg til henne. Men hun forholdt seg til en forkjølt og bronkittsyk meg. Hosting burde ikke medføre noen som helst reaksjon og sympati hos et menneske som har sett det hun hadde sett, men det gjorde det. Mye. Hun tok meg under vingene sine, fulgte meg til helsepersonell og apotek, så til at jeg fikk riktige medisiner, og spurte etter meg, bekymret seg for helsen min. Love. Av stor betydning!

Kvitsøy, 2010. Trettheten har tatt litt overtak, netter etter netter uten søvn setter spor, og jeg begynner å føle meg forvirret, ør og ugjenkjennelig. Engstelig, sliten og med tårene lurende hele tiden. Men synlig, aldri glemt. Meldinger. Smil. Klemmer, ikke minst klemmer. At tårene ikke betyr noe. Tålmodighet, og glede når jeg er ute av kokongen. Love. Av stor betydning!

Kvitsøy 2012. Jeg har operert ut en tann, og kollegaer, venner og mennesker rundt meg bryr seg faktisk om det, de spør hvordan det går, viser omtanke og rett og slett LOVE!!!!  En tann! Love. Av stor betydning.

UNICEF hadde et prosjekt som flere aviser og TV-kanaler lot seg inspirere av, "Du kan være den ene" i et barn eller en ungdoms liv, den ene som utgjør forskjellen. Historiene var sterke, fra idrettsutøverne til mobbeofferne, fra politikere og kjendiser til gutten og jenta i gata. Det var ikke nødvendigvis de vi møter med applaus og jubel som er den ene, det er gjerne et menneske som du og kanskje jeg... Les mer her:

På grunn av slike små opplevelser, som har betydd mye for meg, blåser jeg i gang mitt eget LOVE YOUR NEIGHBOR-prosjekt. Per Inge torkelsen fortalte på kurs en gang at han hadde bestemt seg for å gi tre komplimenter hver dag, til tre forskjellige personer, gjerne på litt uventet hold. Vel, jeg vil prøve å kopiere, prøve å møte min nabo, min neste, med åpne ører, åpne øyne og åpent sinn. Kanskje er det jeg som får lov til å være forskjellen akkurat i dag? Akkurat for deg?

Fra i dag av vil jeg prøve å komme med minst tre komplimenter til minst tre personer. Og til å prøve å se, til å prøve å hjelpe og til å prøve å tenke at jeg ikke er i veien eller tråkker over grenser. Og vet du hva? Jeg tror ikke det blir så vanskelig hvis jeg husker riktig fokus. LOVE.


Og vet du enda mer hva? Det var ikke jeg som kom på dette i første omgang..... På ingen måte!!!